Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

5.5. Datteren

Vi gikk en tur den ettermiddagen. Selv om det nærmet seg oktober, lå temperaturen godt over null grader. Det var overskyet og stille. Vi passerte noen busker som var fulle av våryre kjøttmeis og spurver uten begrep om årstider.

Jeg roter sikkert med tid og sted, dikter litt, men dette er jo ingen dokumentarbok. Det er en subjektiv skildring.

Alt er subjektivt.

Bakken oppover mot kirken var fortsatt dekket av litt rim fra morgenen, men med store, bare områder innimellom som vi prøvde å følge best mulig. Det ble en slags lek, dette også.

Vi nådde Kampenparken og satte oss ned på en benk på den åpne grusplassen nedenfor det store bassenget, som i tidligere tider hadde fungert som reservoar og sørget for trykk i vannkranene.

Det var et fint sted å sitte, med ryggen mot fjellet og utsyn over hele byen mot vest, hvor solen noen ganger kan gå ned i et blodrødt flammehav.

Utsnittet foran oss var omtrent det samme som i Munchs «Skrik». I dag var byen grå. Jeg har alltid tenkt at dette er den riktige vinkelen å betrakte Oslo fra.

Hun satt tett inntil meg. Det var kjølig, kanskje mest fordi det var kjølig.

Nei, ikke mest derfor.

Hun var stille. Jeg var stille.

En svak uro kunne merkes i de små bevegelsene hennes. Hun tenkte tydeligvis på noe og ville begynne å snakke. Hun ombestemte seg, knyttet skjerfet litt strammere rundt halsen og klemte meg samtidig i hånden. Hun tok nesten umerkelig sats, men sank sammen igjen.

Etter et langt minutt kom det uten forvarsel.

«Jeg har et barn.»

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle få sagt det», sa hun.

«Hun heter Helene og blir snart to år», skyndte hun seg å legge til.

Hun snakket fortere enn hun pleide, som om hun ville hindre at jeg rakk å tenke over det hun hadde sagt.

«Hun er adoptert bort.»

Fuglene i buskene hadde stilnet.

Bare lyden av 20-bussen kunne høres som en fjern brumming i Kjølberggata langt under oss.

Alma var stille.

Hun gråt ikke.

Jeg våget meg til å titte på henne.

Hun satt rolig og så tilbake på meg.

Ansiktet røpet ingen følelser.

Øynene som så ofte hadde et glimt som vitnet om dobbel bunn, var nå fullstendig nøytrale.

Munnen var ikke hard, ikke forvridd i noen retning. Den også hadde fått beskjed om å ikke engasjere seg.

Det så ut som om Alma hvilte.

Hun var på en måte visket ut.

«Har du en datter som du har adoptert bort? »

«Et bittelite barn?»

Jeg våget ikke å høres opprømt ut.

Når jeg kjente etter, var jeg ikke opprømt. Overrasket, ja, men ikke brakt ut av fatning.

Det føk en strøm av tanker gjennom hodet. Hvem hadde adoptert henne? Hvor var barnet nå? Når så hun henne sist? Hvem var faren og hvor var han? Hvorfor hadde ikke han barnet når Alma ikke hadde det hos seg?

Jeg forkastet spørsmålene ett etter ett.

De var for vanskelige å stille. Jeg ville ikke gjøre henne vondt.

«Hvorfor?» tenkte jeg.

«Hvorfor adopterte du bort ditt eget barn?»

«Hvordan kunne du gjøre noe slikt?

Spørsmålene i hodet vokste seg mer alvorlige og de forble uformidlet.

Jo, jeg var likevel opprørt.

Det begynte å gå opp for meg hvilket enormt tap dette må ha vært for Alma.

Det var heller ikke så lenge siden. Kanskje et drøyt år?

Hvordan kunne hun på noen som helst måte ha kommet over tapet av Helene?

Hennes egen datter?

Hvordan kunne hun ta så lett på det? Tok hun lett på det?

«Jeg kunne ikke ta hånd om henne», sa hun omsider.

Nei, hun sa faktisk ikke akkurat det. Hun forklarte ingenting, men hun formidlet det likefullt. Vi kommuniserte slik, det behøvdes ikke alltid ord.

Hun så på meg da hun ikke sa det. Ansiktet hadde ikke forandret seg. Det var kanskje en antydning i blikket, en vurdering av mitt ansikt, men ingenting mer. Dersom hun hadde tanker, var de ikke synlige.

Hun tok frem et bilde fra vesken. Det var et nokså stort fotografi og viste ei jente som kom ivrig stabbende mot fotografen. Man kunne se hodet og litt av overkroppen, så det var umulig å si sikkert at jenta gikk for egen maskin, men det virket slik. Man kunne tenke seg at hun var ganske nøyaktig ett år og nettopp hadde begynt å gå.

Bildet ble tatt like før hun bumset fremover for å bli tatt imot. Jeg tenkte at det må ha vært Alma som satt på gulvet og knipset i det datteren kom vaggende ustøtt mot henne.

Det var litt uskarpt. Frisyren var som på ettåringer flest, pjuskete, uten form, fordi det ikke fantes hår nok. Øynene var store og oppspilte. De så rett i kamera. Hun var litt lubben i ansiktet, hadde fortsatt noe av babyfettet. Om det ikke var sort hvitt, så var det nærmest fargeløst.

«Du kan beholde det», sa hun.

«Skal jeg få det?» spurte jeg.

«Ja, du skal få det.»

«Da vil jeg ta godt vare på det så jeg alltid har det, akkurat som du», sa jeg.

Jeg har dette bildet fortsatt.

Alma fortalte aldri hvem som hadde adoptert Helene eller hvor hun befant seg. Jeg spurte heller ikke. Vi snakket ikke mer om henne. Ikke om hvordan hun var. Ikke om hvordan avskjeden hadde vært. Ikke om noe som kunne rive opp såret.

Vi må ha snakket, men nei, dialogen kan ha foregått inni våre respektive hoder.

Jeg fikk vite at Alma hadde besøkt Helene etter adopsjonen.

Hvem var faren?

Alma fortalte lite om ham også.

Henry het han og bodde i et annet land. Han opplevde å miste et barn, å aldri få møte et barn som var hans eget og som han visste var der. Det er tøft.

Historien om Helene som ble adoptert bort, minner selvsagt om min egen.

Kunne jeg blitt adoptert bort?

Var det et alternativ som ble vurdert?

Jeg tviler på det, fordi min bestemor, «Mor» som alle kalte henne, var der.

Hva hvis heller ikke hun kunne tatt hånd om meg? Kunne jeg da blitt adoptert bort?

Jeg har spurt mammaen min. Hun kan selvsagt ikke svare sikkert om noe som er hypotetisk, men trolig ville hun droppet å reise fra meg for å få sin lærerutdanning.

Man hadde funnet en løsning innen familien.

Hva med Almas familie?

Og faren til barnet?

Ingen grep tydeligvis inn.

Hvorfor?