I det siste kapitlet fortsetter vi med ting du aldri tidligere har hørt. Vi har nå en forståelse av hva et menneske er og hva som er forholdet mellom en enkelt «eksistens» og den ene, universelle eksistensen som er alt.
Med denne kunnskapen kan vi nå forklare hvordan vi alle kan gå rundt som enkelt-instanser i en kollektiv opplevelse av en verden. Vi kan også forklare hvordan enkelt-instanser – altså mennesker, dyr, alt levende, faktisk alt annet også – står i forhold til den ene, universelle ånden.
Når dette er forstått, har vi samtidig løst et annet «evig» problem, det om fri vilje versus determinisme. Beger deler er til stede samtidig, for å foregripe litt.
Etter å ha lest dette kapitlet vil du også forstå hvordan det store samspillet foregår. Det styres selvsagt av de samme mekanismene og lovene som er involvert overalt ellers på alle nivåer; emergens og kompleksitetsdynamikk.
Så, til slutt i boken, lar jeg det ambisiøse prosjektet mitt gå i oppløsning, renne ut i sanden, returnere til opphavet – som er kjærligheten. Kjærligheten er forening – en tilbakekomst til det ene alt er, men som vi har opplevd som noe fragmentert og separert, en høyst «virkelig» illusjon. Det er i denne du har sittet og lest denne boken.
Og før punktum settes, vil du også se at død er motsatsen til fødsel, ikke til liv – for livet, kjærligheten, bare er. Du lever evig, men «du» er uendelig mye mer enn du tror.
Virkeligheten skapes i sinnet.
Vi kan endre vår virkelighet ved å endre sinnet.
PlatonDa jeg begynte arbeidet med denne boken, var det hovedsakelig ett problem som opptok meg, én tilsynelatende gordisk knute som måtte kuttes over.
Jeg var nesten overbevist om at idealismen gir den korrekte filosofiske forståelsen av hva verden er i essens. Sagt litt enklere, jeg hadde fått en idé i hodet, nemlig at «alt er tanke».
Dette var ingen ny idé i mitt sinn, også den hadde sin opprinnelse fra tiden midt på 1980-tallet, som så mye annet jeg skriver om her.
