15. Skapelsen og emergens
Nå braker det løs! Vi har en ånd som erfarer, akkurat slik du er en ånd som erfarer. Det at ånder driver og opplever ting er altså ikke noe mystisk. Vi har også en idé om endring/energi og vi har to fundamentale mekanismer; emergens og kompleksitetsdynamikk.
Fra dette utgangspunktet prøver jeg å forklare skapelsen av hele universet. Jeg mener det lykkes ganske bra. Faktisk er jeg litt overrasket over hvor lett dette «kom til meg». Jeg satt i hovedkantinen på Universitetet i Oslo (der Alma dukket opp) og skrev i et par ukers tid. Det var noe underlige dager, det fløt. Jeg forstod at jeg forstod, kunnskapen var tilgjengelig for høsting.
Du kommer til å måtte stoppe opp mange ganger under lesningen av de neste sidene. Jeg forklarer hvordan emergent utvikling av mentale, abstrakte konsepter kan bli til alle de sentrale fenomenene i fysikken: rom, tid, partikler, gravitasjon osv.
La oss gå tilbake til starten, som var idéen om et «punkt». Fra dette skal hele verden bli til, induseres gjennom emergens og kompleksitetsdynamikk.
Med «verden» menes alt, absolutt alt: Universet, alt som kan beskrives av vitenskapene og også alt som tilsynelatende befinner seg i en annen sfære, slik som religion og begrepet «mening», bare for å ta to eksempler.
Det eneste som ikke oppstår, er Erfareren, som er én, udelelig, aktiv, årvåken væren. Den er fundamental. Det er aksiomet vårt.
Nå skal vi foreta et tankeeksperiment.
Utfordringen vi står overfor, er å skulle skape forestillingen om et helt univers fra ingenting, eller rettere sagt, fra det aller minste tenkelige, et «noe», som jeg har valgt å kalle for idéen og opplevelsen av et «punkt».
Vi må anta at Erfareren ikke kreerer vilt. Dersom den nå kommer opp med noe helt annet – «noe 2», «noe 3», «noe 4» osv., vil det oppstå en uhyre kompleks situasjon svært raskt. Dessuten har da Erfareren vært genuint kreativ (skape fra ingenting) flere ganger på rad, hvilket er svært usannsynlig.
Det er vanskelig å se hvordan et velorganisert univers skal kunne oppstå fra byggeklosser som alle er forskjellige. Naturen er ikke slik, tvert imot observerer vi gjentakelser overalt – av former, men også komponenter, for eksempel elementærpartiklene som er de samme overalt, antar vi.
Så det kreeres et identisk punkt til, ytterligere et punkt osv. Gjennom dette oppstår noe mer. Dette «mer» må også oppleves og tolkes. Den nye opplevelsen blir forstått som «noe nytt», som må gis en tolkning og som igjen må oppleves.
Fra denne tredje opplevelsen oppstår det ytterligere noe nytt som må oppleves og tolkes. Slik går utviklingen stadig videre i en evinnelighet av emergent ekspansjon.
Dette høres sikkert abstrakt ut, bare ord. Men nå skal vi bli konkrete.
Vi skal se hva som faktisk skjedde, eller kan ha skjedd. Vi skal se om det er mulig å skape forestillingene om avstander, rom, tid, bevegelse, hastighet, masse, gravitasjon og akselerasjon – bare ut ifra et enslig glimt, opplevelsen av «noe».
Det kan ha foregått på utallige måter. Jo lenger vi kommer ut i tankerekken, desto flere alternative veier åpner seg. Jeg sier altså at det som nå kommer ikke nødvendigvis er den eneste mulige forklaringen.
Tvert imot er det nesten helt sikkert at noe her er feil tenkt.
Jeg inviterer deg til å fantasere.
Også du er en erfarer og også du kreerer, skaper forestillinger – mange flere enn du aner. Det er beregnet at hjernen behandler ca. 100 milliarder bits, eller 100 Gigabits, per sekund.
Hva brukes denne kapasiteten til?
Man har funnet ut at alle signalene som går fra kroppen og inn i hjernen (dagens rådende, feilvendte teori), bare utgjør en datastrøm på ca. 11 Mbit/sekund, altså en titusendel av den totale kapasiteten.
Synet bruker 10 Mbit/sekund, kontakt mot huden krever 1 Mbit/sekund, hørselen og luktesansen bruker 0,1 Mbit/sekund hver – og smakssansen har fått tildelt usle 0,001 Mbit/sekund.
Jeg må presisere at hjernen ikke «mottar» noe som helst, den «genererer», for i vårt mentale verdensbilde er alt reversert. Vi kommer stadig tilbake til dette.
99,999 prosent av alt som foregår i hjernen, foregår altså – i hjernen, sånn for seg selv, uavhengig av «den ytre verden». Hjernen har rikelig med kapasitet til å forestille seg, konstruere, syntetisere alt du opplever og mer til.
Den har motorkraft til å fantasere vilt!
Denne fantasigeneratoren bruker du til å lage din opplevelse av verden for deg selv.
I en idealistisk verden er dette den eneste metoden vi har til rådighet. Vi må forklare alt med mentale prosesser, tanke, fantasering.
Oppgaven er ikke å ha rett. Den er å vise at det er mulig, at det lar seg gjøre å skape et univers med erfaring som det eneste virkemiddelet. Vi skal sannsynliggjøre dette.
Så får forskere, filosofer og andre med doktorgrader senere diskutere hva som er den mest logiske, sannsynlige og nødvendige utviklingen. I dette ligger det råstoff for atskillige studier, teoretisering og diskusjon.
La oss gå i gang. La oss lage en verden fra ingenting!
