Dette kapitlet er svært kort, men også svært viktig. Jeg konstaterer med noen få ord at Erfareren må ha evnen til å huske alt, alltid. Det eksisterer altså evig, altomfattende kunnskap som tilhører – er en egenskap ved – den universelle ånden.
I forrige kapittel ble det kort skissert hvordan forestillingen om ett punkt leder til forestillingen om flere punkter. Det første punktet oppstår uten at vi kan vite hvorfor eller hvordan.
Denne kreative evnen er mental, for jeg har redegjort for at alt i universet må ha samme opphav og dette opphavet må være mentalt, ettersom vår mentale væren er alt vi vet sikkert eksisterer – fordi vi alle opplever den.
Opphavet til denne årvåkne, kreative, opplevende evnen har jeg gitt navnet Erfareren.
Jeg har deretter vist, foreløpig bare skissemessig, hvordan Erfareren kreerer mentale forestillinger og også opplever det forestilte som qualia.
Dette kunne like gjerne vært en beskrivelse av deg personlig.
Alt som er sagt, er identisk med dine egne erfaringer. Men «du» er ikke blitt til ennå, vi befinner oss i et fundamentalt, universelt, mentalt landskap før forestillingen om universet er blitt til.
Fra denne tilstanden av ingenting skapes altså et «punkt».
Det dukket opp som en idé, en forestilling i Erfareren om «noe». Forestillingen måtte tolkes, for det å registrere nye forestillinger, endringer, stopper opp dersom det registrerte ikke forstås som noe. Da finnes det ingenting å bygge videre utvikling, videre endringer, på – ingen verden.
Tolkning av noe registrert er det vi kaller kreativitet.
Jeg vil gå så langt som til å opphøye dette til en definisjon.
Derfor må alle endringer gis et navn, et symbol, en representasjon som skiller den entydig fra alt annet. Alle endringer må forstås. Vi snakker selvsagt ikke om navn eller ord i vanlig betydning, men om forestillinger, konsepter, idéer, abstraksjoner, mentale kreasjoner.
Vi vet noe.
Det spiller ingen rolle hva forestillingen er i absolutt forstand, men at den er konsistent, at ikke noe annet som er identisk blir gitt et annet navn. Dersom det samme gis ulike tolkninger, oppstår forvirring.
Litt forvirring er det mulig å håndtere, men dersom alt mulig gis alle mulige navn helt fritt, oppstår permanent kaos og vårt velordnede univers kan ikke eksistere.
For at identiske forestillinger skal kunne tolkes som det samme, må de huskes.
Erfareren må ha hukommelse og den må være perfekt. Dersom alle forestillinger som ligner på et punkt, tolkes som et punkt – bortsett fra noen få av dem, oppstår igjen et nytteløst kaos.
Erfareren husker alt, den har perfekt hukommelse.
Slik må det være, men hvordan er det mulig?
Det lar seg ikke besvare, like lite som det er mulig å besvare hvorfor Erfareren vàrer, er kreativ og opplever qualia.
Hukommelse er en evne og en egenskap på linje med de tre andre.
Vi er så vant til å si at hukommelse er en funksjon i og av hjernen, men i en verden hvor alt er mentalt, er også hjernen og alle dens funksjoner bare mentale forestillinger.
Siden hukommelse er nødvendig for å komme så langt som til å konstruere forestillingen om en hjerne, må hukommelsen befinne seg «utenfor», dvs. i det som skaper hjernen, dvs. Erfareren.
I dette ligger det et gudsbevis, men jeg skal ikke sette igang med slikt nå.
I spirituell tradisjon har dette sin parallell i det som kalles
Akashic records.
