13. Det erfarende
I det de to foregående kapitlene kom jeg frem til at det eneste som eksisterer er en universell ånd som jeg kaller «Erfareren» og andre vil kalle f.eks. Gud.
Dette kapitlet er et stykke filosofisk gymnastikk for å finne ut hva denne Erfareren er i essens og hva Erfareren bedriver, altså hvilken ene egenskap den må ha for at universet og du skal kunne oppstå.
Denne egenskapen er å erfare, logisk nok, som jeg kommer frem til er det samme som å registrere endringer. «Endringer» er igjen direkte knyttet til fysikkens begrep «energi». Allerede nå har vi en forbindelse mellom det mentale (erfaring) og det materielle (energi).
Hvordan dannes forestillingene om endring og den videre dynamikken som er nødvendig for at verden skal kunne oppstå og utvikles?
For å forklare begrepet endring, må vi forstå virkemåten til den mentale mekanismen som skal produsere endringene og dermed universet.
Vi må altså undersøke hva som er bestanddelene i det å erfare, som jo er det eneste vi vet eksisterer – fordi vi gjør det selv.
For første og eneste gang må vi dermed anvende «mental reduksjonisme», det vil si ta for oss begrepet «erfare» og analysere hva det betyr i sine enkeltheter.
Dette alene krever en drøfting.
Subjektiv erfaring er tradisjonelt tema for filosofi, psykologi og religion, ikke naturvitenskapene. I vitenskapelig sammenheng er bevissthetens grunnleggende funksjon lite studert.
Det jeg nå skal si, er dermed resultatet av mine egne betraktninger og innsikter, men er også hentet fra en lang rekke mer eller mindre filosofiske, vitenskapelige og esoteriske kilder.
Dette høres ikke «vitenskapelig» ut, gjør det vel?
Vitenskapelig metode krever at et fenomen skal kunne observeres likt hver gang, at eksperimenter alltid skal føre til det samme resultatet når omstendighetene for øvrig er identiske.
Når objektet for undersøkelsen er erfaring, har vi alle umiddelbar, direkte tilgang til å både observere, foreta mental reduksjonisme og også vurdere elementene reduksjonen leder til, for eksempel om de alltid synes å være de samme.
Det jeg nå skal fremsette, kan du altså selv vurdere gjennom å betrakte og studere din egen bevissthet og erfaring. Dette krever øvelse og ettertanke, men er ikke umulig.
Jeg postulerer at det å erfare rommer et aktivt subjekt som tilsynelatende har to funksjoner: kreere og oppleve – som vi etter hvert skal se kan reduseres til ett og det samme, nemlig å oppleve.
Ok, dette kom litt brått og var igjen litt innviklet. Vi må ta det stegvis og tydelig.
Siden teorien vår om idealistisk emergens er, nettopp idealistisk, betyr det at verden blir «tenkt» av «noe» som er i stand til å tenke.
Dette er en populær måtte å si det på. Formuleringen er ikke helt presis, for vi vet ikke ennå hva tenking er for noe, men det er uvesentlig akkurat nå.
Dette subjektet som «tenker» verden, må vi på noe vis kunne si noe om. Vi må dessuten kunne forklare hvordan det virker.
