7. Jesus på riksvei 4
Tretti år etter Alma blir jeg tatt tak i av noe høyere. Jeg hadde en opplevelse som igjen dreide på perspektivet mitt. Og dette nye kom på toppen av det gamle; det eksisterende dypet i meg hvor pinnebarnet fortsatt satt og rørte og rørte rundt i gryten med innsikter.
En dag i desember 2015 suste jeg på sykkel nedover riksvei 4 fra Gjelleråsen mot Oslo sentrum.
De siste ukene hadde jeg hørt på Bibelen som lydbok mens jeg syklet. Når man bare bruker åpne hodetelefoner, går det greit å sykle og høre på lydbok. En stund fikk jeg hørt mer enn tretti bøker i året på denne måten.
Bibelen er nitti prosent vold. Det er nittifire timer med oppramsing av slekt som følger slekt, dårlig lest. Det er en uendelighet av kriger og slakting av folkegrupper som jødene mente burde se til å pelle seg vekk og gi plass for de utvalgte.
Akkurat som nå.
Jeg tvang meg igjennom det hele for å se om jeg kunne finne det religiøse innimellom drapene. Jeg var fortsatt på leting etter meg selv.
I dette blodige eventyret dukker så Jesus opp.
Jeg suste nedover RV4 og nærmet meg slutten på evangeliene i Det Nye Testamentet.
Ordene fløt forbi, som folk, bikkjer og biler gjorde det.
Jeg stoppet et øyeblikk.
Jeg stod stille på veien som var forbeholdt syklister.
Jesus svevde rundt inni hodet mitt. Jeg var i denne kontemplative tilstanden som fart og monotoni kan gi, meditasjonen.
I ettertid har jeg ingen erindring om hvor i teksten jeg var.
Jeg husker ikke hva konkret som ble sagt.
Jeg husker bare hvordan det kjentes.
Et intenst hvit lys var rundt meg overalt. Varme. En absolutt kjærlighet. Absolutt glede. Absolutt lyst. Frihet fra all smerte. Absolutt vennlighet og ro.
Jeg opplevde Jesu vilje. En total godhet.
Han vil at vi skal være det vi egentlig er, autentiske.
Alt er egentlig perfekt.
Jeg fryser litt på ryggen når jeg nå leser mine egne ord, for akkurat disse skrev jeg ned før fallet mitt, før oppvåkningen for alvor skjøt fart, før jeg ante hva som skulle komme.
Vi skal være den vi er. Alt er perfekt, nødvendig slik det er.
Hvor lenge varte det?
Ti sekunder? Tretti? Et helt minutt?
Spørsmålet er ikke relevant.
Hendelsen hadde ingenting med tid å gjøre.
Det nye var opplevelsen, qualiet.
Dette var en klassisk «åpenbaring», en solid dose åndelig innsikt levert slik som åpenbaringer pleier å bli levert; plutselig og uten forvarsel, med stor styrke og klarhet, og med en etterlatt følelse av at noe forandret seg i akkurat det øyeblikket.
Jeg syklet videre.
«Jeg er ikke kristen», tenkte jeg for meg selv.
Dette var ikke egentlig noe nytt heller, men en usedvanlig klar bekreftelse av noe jeg alltid har visst. Nå visste jeg det enda mer.
På en måte var dette synet det samme som jeg hadde på Lyngseidet som guttunge, bare på en annen måte.
Absolutt viten.
Jeg mottok noe den dagen.
Den neste fasen begynte den dagen.
