Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

6. Årene etter Alma

Effekten Alma hadde på meg var og er ubeskrivelig. Da hun gikk, gikk jeg ned i dypet. Dette lille kapitlet forklarer hvordan jeg ble mørk og mystisk, stilnet varheten min til full styrke, trimmet radaren for mønstergjenkjenning i flere dimensjoner og brettet ut antennene for å bunntråle alt intuitivt.

Kapitlet viser hvordan perspektivet mitt, altså avstanden min til folk og fe, ble bare større og større. Og de dypere innsiktene begynner å komme.

Deretter tretti år inni en metallboks, slik at alt i dypet av meg kunne boble og syde i fred, mens jeg prøvde, uten særlig hell, å oppføre meg som en normal ego-sau/fisk på utsiden.
Don't push me cause I'm close to the edge.
Grandmaster Flash : «The Message»Det begynner å bli langt, dette her. Egentlig skulle jeg bare skissere hendelsene som ledet frem til det faglige i denne boken, altså den neste hoveddelen om det vitenskapelige, abstrakte og subjektive.

Poenget var å vise hvordan innsikten har vokst frem. Boken er resultatet av det man kaller en spirituell oppvåkning, så da måtte jeg forklare hvordan akkurat det foregikk, for meg.

Dette har jeg beskrevet nokså utfyllende så du ikke skal sitte igjen som et spørsmålstegn og i et forsøk på å fremkalle stemningen rundt det. Men som du kanskje aner, er historien om Alma krevende å rippe opp i. Bare det å fortelle om Alma i anonymisert form, gjør vondt for de som står henne nærmest og også for mennesker i mine omgivelser.

Ja, det er tøft, for oppvåkning forandrer folk. Forandrer det ytre og bringer frem det indre.

Jeg vet at det spirituelle er noe som mange er opptatt av, men at de samtidig kjenner på en frykt, og ikke minst at mange er forvirret fordi den spirituelle «bransjen» er så kaotisk.

Så ender jeg opp med å tegne et portrett av kvinnen som var min muse, lærer, elskerinne og sjelevenn. Jeg kunne ikke utelate Alma fra historien, da ville du ikke forstått noe som helst.

Husk én ting. Alt jeg skriver her, er min fortelling. Alma skildres slik jeg opplevde henne. Alma var viktig for meg.

Om du ikke forstår denne viktigheten, er bare naturlig.

Alma ser trolig svært annerledes ut i Almas eget sinn – og i andres. Det kan være at jeg gir et aldeles forskrudd inntrykk av henne. Årsaken er ganske enkelt at vi to ikke har hatt en fornuftig samtale på over tretti år.

Du skal snart få slutten på historien om Alma og oppvåkningen.

Men først et summarisk intermezzo; de tretti årene med stillstand.

De to første årene var mørke og retningsløse.

Jeg traff hun som skulle bli min kone. Det var mye frem og tilbake, men jeg ble styrt dit, resignert.

Noe skjedde.

Hodet mitt lukket seg.

En stund etter Alma, men før min kommende kone, begynte hodet mitt å «kapsle» seg inn.

Jeg kunne kjenne at et fysisk, metallisk lokk gled inn over hjernemassen. Langsomt. Det kom fra bakhodet og gled fremover.

Fjorten dager tok det, så var jeg stengt inne fra det kosmiske. Fra det jeg tok inn. Fra intuisjonen min.

Jeg befant meg inni et mentalt hvelv.

I perioden forut for dette hadde jeg streifet rundt, ofte i mørket om kveldene, ofte til konserter, fester.

Det var mye alkohol. Mange mennesker og mye energi. Jeg var likevel alene, som jeg alltid har vært det. Jeg gikk inn overalt, som jeg alltid har gjort det.

En lørdag kveld dumpet jeg inn på en fest med bare ukjente folk. De var pønkere, blitzere, svartkledde unge mennesker fra det «alternative» Oslo.

Jeg ble sittende på gulvet sammen med en sliten, rufsete pønker-fyr som åpenbart ikke var i sitt beste humør. Jeg husker ikke hva vi snakket om eller hvordan samtalen utviklet seg. Men jeg husker at han etter en stund brøt sammen i gråt.

Ordene mine traff ham så intenst at han raknet. Store gutten satt midt i denne gjengen av sortkledde typer med piercing, tunge boots og kjettinger – og gråt som et barn.

Slik var jeg.

Jeg husker også Wim Wenders film «Der Himmel über Berlin». På norsk heter den «Lidenskapens vinger» og på engelsk er tittelen «Wings of Desire».

Den kom på kino i Norge i 1987, ett år etter Alma, og har siden vært «min» film.

Den formidler nettopp denne verdenen jeg erfarer så tydelig. Dette store, virkelige rommet hvor vi styres. Nødvendigheten. Interaksjonen. Det subtile.

Vi værer det. Vi værer sjelene som vi selv også er.

Filmen viser vår verden slik vi ser den, og dessuten neste etasje.

Den handler om at Berlin, etter krigen og deretter den kalde krigen, er en by full av engler, altså døde (som ikke er mulig) sjeler som våker over og beskytter byen. Vi følger flere av dem som går rundt som skikkelser i svart-hvit, midt blant folk flest som er gjengitt i farger.

En av englene, spilt av Bruno Ganz, som også senere spilte Hitler på mesterlig vis i filmen «Der Untergang», forelsker seg i en kvinnelig trapesartist, spilt av Solveig Dommartin, på et sirkus. Han observerer henne fra sin posisjon som usynlig engel.

Hun aner nærværet. De dras mot hverandre.

Filmen slutter med at begge – drevet av nødvendighet, kall, intuisjon, oppsøker et utested hvor Nick Cave and the Bad Seeds holder konsert.

Hun går langsomt gjennom lokalet som er fullt av folk og intens musikk. Hun går inn i naborommet fordi hun føler at det er dit hun skal, og der sitter han ved bardisken, engelen som har valgt å ta steget ned til menneske for å treffe henne, for å fullføre oppgaven, fullbyrde kjærligheten, den nødvendige historien.

Han sier ingenting.

Hun går bort til ham ved bardisken.

Så fremfører hun denne fantastiske, lille monologen.

Scenen er etter min mening den vakreste i hele filmhistorien. Teksten er skrevet av Peter Handke, som er en usedvanlig forfatter.

Han er i kontakt med sannhet.

Han er et av Karl Ove Knausgårds store forbilder og Knausgård er også Handkes forlegger i Norge.

Handke fikk nobelprisen i litteratur i 2019 og ble i 2014 tildelt Ibsenprisen her i Oslo, men ble møtt med store politiske protester, fordi han har ytret at i krigen i tidligere Jugoslavia må man kunne forstå og tilgi alle, også Milosevic, krigsherren som ble tiltalt for folkemord.

Handke er en forsvarer av det egentlige i mennesket, ikke gjerningene, ikke det vi ble styrt til å gjøre av alt som skadet oss. Handke peker på mekanismene.

Min kone jobbet med Ibsenprisen. Hun jobbet også litt senere med en norsk krigsfilm hvor Bruno Ganz hadde en hovedrolle.

Tilfeldigheter. Jeg følte likevel at jeg var nær Handke og hans bidrag i denne filmen fra Berlin.

Monologen til kvinnen i Wim Wenders magiske film, Marion, kan du se her. Og her er en full analyse av den nevnte scenen, det er ikke bare jeg som er fullstendig bergtatt.

Selvsagt skal jeg gjengi dialogen også i tekst:
Det må en gang bli alvor.

Jeg var ofte alene, men jeg levde aldri alene. Når jeg var sammen med noen, var jeg ofte glad. Men på samme tid virket alt så tilfeldig. Disse menneskene var mine foreldre, men det kunne like gjerne ha vært noen andre.

Hvorfor var denne brunøyde gutten min bror, og ikke den grønnøyde gutten på den motsatte plattformen?

Drosjesjåførens datter var min venn. Men jeg kunne like gjerne lagt armen min rundt halsen på en hest.

Jeg var sammen med en mann i kjærlighet, men kunne like gjerne ha forlatt ham og fulgt med en fremmed jeg møtte på gaten.

Se på meg, eller ikke. Gi meg din hånd, eller ikke. Nei, ikke gi meg hånden og se bort.

Jeg tror det er nymåne i kveld. Ingen natt er mer fredfull. Ingen blodsutgytelser i hele byen.

Jeg har aldri forstilt meg overfor noen, men likevel har jeg aldri åpnet øynene mine og tenkt: Nå er det alvor. Endelig blir det alvor.

Så, jeg er blitt eldre. Var jeg den eneste som ikke var seriøs? Er det tiden vi lever i som ikke er seriøs?

Jeg var aldri ensom når jeg var alene, heller ikke sammen med andre. Men jeg skulle ønske jeg endelig kunne være alene. Ensomhet betyr at jeg endelig er hel. I dag kan jeg si at endelig er jeg alene. Jeg må gjøre slutt på tilfeldighetene. Beslutningens nymåne. Jeg vet ikke om det finnes skjebne, men det finnes valg. Velg!

Vi er nå tiden. Ikke bare hele byen, men hele verden tar del i vår beslutning. Vi to er nå mer enn bare oss to. Vi legemliggjør noe. Vi representerer folket nå. Og hele dette stedet er fullt av de som drømmer den samme drømmen. Vi bestemmer utfallet for oss alle. Jeg er klar, nå er det din tur.

Du holder spillet i din hånd. Nå eller aldri. Du trenger meg. Du kommer til å trenge meg. Det finnes ingen større historie enn vår, den om mann og kvinne. Det vil bli en historie om kjemper ... uoverskuelig ... overførbar ... en historie om nye stamfedre.

Se. Mine øyne.

De rommer et bilde av nødvendighet, av fremtiden til alle her på stedet. Sist natt drømte jeg om en fremmed ... om min mann. Bare med ham vil jeg kunne være ensom, åpne opp, være fullstendig åpen, helt og fullt, for ham. Ønske ham velkommen inn i meg. Omslutte ham med en labyrint av delt lykke.

Jeg vet, det er deg.
I mine øyne, og i hele meg, er dette en skildring av virkeligheten, den egentlige, abstrakte, mentale verdenen jeg opplever å befinne meg i.

Teksten beskriver psykologien til en enslig, en ulvinne, uinteressert i den normale verdenen og menneskene i den, men som kjenner på styrelse, nødvendighet og dragning – forkledd som tilfeldigheter.

Den beskriver det alvoret jeg tidligere har nevnt, som betyr «allvar», vàr for alt.

Jeg trodde ikke det skulle være mulig å forklare hvordan dette oppleves før den filmen kom. Den bekreftet at alt jeg vet er sant og ekte. Alma, Marion og jeg er i slekt.

Vi er mange, det forstod jeg da.

Det at dette opplevde metallokket kom sigende inn over hjernen min, reddet meg – på et vis – fra å gå videre inn i dette landskapet. Tiden var ikke inne.

Jeg ble litt mer «normal» i andres øyne. Jeg sluttet å se så intenst, fordi jeg nå plutselig, mot alle odds og min egen forventning, hadde fått meg min egen familie. Min egen «trygge» ramme.

Min egen flokk.

Men det drepte samtidig en viktig side av meg.

Det intuitive, autentiske, fikk beskjed om å ta seg en pause.

Jeg skrev et lite notat på et papirark til meg selv den gangen hvor jeg sier at nå er innkapslingen et faktum. Den var nødvendig for at jeg skal kunne komme meg igjennom den neste fasen som familiefar.

«Det vil ta tjue år før lokket forsvinner, men jeg kommer tilbake», skrev jeg.

Det tok tretti.

Så gikk jeg videre i livet.

Jeg giftet meg med en misjonærdatter som hadde vokst opp delvis på internatskole i Japan (kirken igjen …). Vi fikk to døtre som i skrivende stund er rundt de tretti.

Jeg tok et grunnfag i psykologi, ikke for å bli psykolog, men for å finne ut hva den «seriøse» vitenskapen sier om oss mennesker. Hva «er» vi?

Hvorfor har jeg hele tiden denne uroen?

Hvorfor finnes det åpenbart et enormt domene i livet som vi ikke finner ut av? Dette området mellom religiøsitet, mental lidelse, dragning, nødvendighet og en nærmest spøkelsesaktig kvantefysikk hvor alt vi tror vi vet går i oppløsning?

Hvor er svarene?

De lot seg ikke finne i psykologien.

Deretter tok jeg en journalistutdanning.

Jeg jobbet en stund i et populærvitenskapelig tidsskrift og skrev om alt fra ufoer til superledere, romsonder og mørk materie.

Jeg endte tilbake i informasjonsavdelingen i NRK, tett på ledelsen.

Da internett kom på starten av 1990-tallet var jeg perfekt posisjonert.

En kollega og jeg fikk overbevist toppsjefen i NRK om at fenomenet var av strategisk betydning. Kringkasting kunne komme til å endre seg. Vi hadde rett og slo vel egentlig inn åpne dører.

Resultatet ble dannelsen av NRK Interaktiv, altså nrk.no.

I prosessen ble min kollega og jeg uenige om fremdriften. Jeg var, fortsatt, ute av stand til å samarbeide og jeg hadde en mye «større» analyse av veien videre enn de fleste rundt meg.

Dermed ba jeg i stedet om lov til å etablere NRKs intranett og dessuten lagde jeg på privaten et nettsted som var ment som research-verktøy for alle bedriftens journalister, ABC Startsiden.

Den viste seg å fungere for landets øvrige journalister også, og for lærere på høyere trinn, bibliotekarer, forskere og folk flest.

Startsiden.no tok av.

Tilbudene haglet og tjenesten ble solgt for en god sum, som har gitt meg den friheten jeg har trengt for å holde meg flytende.

Deretter handlet alt om nettet. Jeg lærte meg å programmere og lagde den ene tjenesten etter den andre. Jeg var inn og ut av NRK og Aftenposten, landets største seriøse avis.

La oss ikke bruke mer tid på dette.

Etter en stund endte jeg på permanent hjemmekontor.

Jeg er ingen lagspiller, det kan ikke endres, uansett hvor mange «muligheter» man kaster etter meg.

Jeg var frustrert.

Jeg hadde et sinne i meg, men ante ikke hvorfor.

Hele dagen og også mye av helgene, tilbrakte jeg timesvis på kontoret i det store huset vi hadde kjøpt for noen av pengene. Der kunne hodet jobbe uforstyrret. Der var jeg effektiv. Der slapp jeg unna alt det daglige, selvfølgelige, uinteressante, umulige.

Jeg begynte også å sykle. Jeg har alltid syklet.

I Nord-Norge var jeg guttungen som stod med Apache-sykkelen min, fullt rigget med alskens elektriske greier, ved fergeleiet for å trekke inn verden, observere folk og bevegelser.

Alene. Best alene.

De siste ti-tolv årene har jeg syklet minst førti kilometer fem dager i uken, året rundt. I stekende sol med leid sykkel på greske ferieøyer. I ti kuldegrader og snø med piggdekk og elektriske varmeelementer i skoene overalt i det fantastiske området i og rundt Oslo.

Minst ti tusen kilometer i året. Jeg er på min fjerde runde rundt ekvator nå.

Det er blitt mange timer med alenetid.

Observasjon og kontemplasjon.

Syklingen er min meditasjon.