5. Alma
For å oppdage deg selv, må du knekke en kode. Du må finne kjernen din, den du egentlig er, i motsetning til den du innbiller deg at du er, den du prøver å være – som regel uten å lykkes helt, for det er ikke ekte,
Da jeg var 24 år, traff jeg en kvinne som bekreftet det jeg selv for lengst hadde oppdaget, men på det tidspunktet ikke helt forstod hva jeg skulle gjøre med. Hun traff meg «hjemme», hun pekte på punktet i meg som er meg – og det forandret alt.
Dette er en subtil, dyp, trist, sår og vakker kjærlighetshistorie (om jeg skal si det selv). Les den med hjertet.
Så, la oss nå gå tilbake til fortellingen om hun som fikk meg til å våkne, eller i det minste satte meg på rett spor.
Jeg har allerede gitt deg noen hint om hvorfor hennes bidrag var så viktig – for meg. Det handler om å være årvåken, tilstede i sitt eget liv, se verden og seg selv fra et større, sannere perspektiv.
Årvåkenhet og perspektiv er noe jeg kan ut og inn.
Mer enn det, det er noe jeg er, for denne måten å være tilstede på i verden ble hardkodet inn i meg som småbarn. Jeg vet ikke om noe annet.
Årvåkenhet og perspektiv.
Ulven som streifer, langt unna saueflokken og også borte fra sin egen ulveflokk.
Den enslige ulven, det ene av en million dyr i skogen – er årvåken og har perspektiv. Det er dens spesialitet, av nødvendighet.
Årvåkenhet.
Vi har et annet ord på norsk, og det var altså en bestemt person, Alma, som gjorde meg oppmerksom på det. Ordet er varhet, og det peker mot essensen i selve tilværelsen. Det spiller en hovedrolle når vi snart skal bevege oss over i filosofien (ref1) og derfra til vitenskapen.
Fortellingen som kommer, involverer en kvinne som lever blant oss og som jeg en gang stod nær, men i dag har en komplisert relasjon til, eller snarere ikke-relasjon. Denne personen er i en spesiell livssituasjon og det finnes også nære slektninger som er berørt.
Det er mye smerte.
Selvsagt er det mye smerte.
