Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

22.9. Determinisme og fri vilje

Abstrakt kunnskap styres deterministisk av kaoslovene, fordi alt styres av kaoslovene, og kunnskap er også alt som finnes. Opplevelsene av tanker og noe materielt er opplevelser av kunnskap.

Hva som er felles kunnskap, bestemmes av all kunnskapen som er tilgjengelig, alle opplevelsene og tankene som alle dissosierte «enheter» har i sum, og hva som gjennom kompleksitetsmekanismene danner konsensus, altså hvilke tolkninger som «vinner».

Men så var det dette med fri vilje, da.

Problemet er følgende, litt løselig fremført, sakset fra Wikipedia:
Fri vilje er i filosofi og religion forestillingen om at bevisste enkeltindivider har frihet til å velge og kontrollere sine egne tanker og handlinger.
Vi opplever alle denne friheten hele tiden. Du kan velge om du vil gå hit eller dit, tenke på dette eller hint, åpne øynene eller lukke dem, putte en bit potet eller en skive tomat i munnen i den rekkefølgen – eller omvendt.

Du er selvsagt ikke fri til å flytte fjell (hvilket ikke er sant, som du skal få se om et øyeblikk), men du er fri til å velge blant «valgbare alternativer». Akkurat hva du er fri til å gjøre og ikke, spiller ingen rolle. Poenget er at du, rent prinsipielt og også ofte i praksis, har evnen til å foreta valg, uavhengig av ytre omstendigheter.

Motsatsen til fri vilje er determinisme, hvor absolutt alt er forhåndsbestemt. Du tror du er fri, men valgene dine er egentlig styrt av alt i og rundt deg, du merker det bare ikke, for du overskuer ikke alle faktorene som inngår, og du skjønner heller ikke alle mekanismene.

De to filosofiske standpunktene er tilsynelatende uforenelige.

Hvordan ser dette ut i vår teori om idealistisk emergens?

Svaret lyder da at begge deler er gyldig. Vi har både fri vilje og er deterministisk styrt, samtidig.

Hvordan?

Det enkle svaret er at teorien opererer med en kollektiv og en subjektiv virkelighet.

Den ene, universelle Erfareren har en samlet opplevelse av hele universet, samtidig som vi mennesker er dissosierte, private opplevelser.

Begge disse opplevelsene følger de samme lovene. Erfareren og du har den samme evnen til å velge fritt sine forestillinger og opplevelser, men bare innenfor sine respektive virkeligheter.

Erfarerens virkelighet, kunnskapen i det kollektive, ble til på null sekunder. Hele universet ble ferdig konseptualisert som ett abstrakt system i samme øyeblikk som idéen om den aller første «prikken» ble unnfanget.

Fra prikken og utover måtte Erfareren bruke sin frie vilje i hvert eneste påfølgende «emergens-veikryss».

«Er dette nye «noe» som jeg nå opplever, dette eller noe annet?», spør Erfareren seg med uendelig hastighet, for dette skjer i det abstrakte, utenfor tiden.

Jeg har litt tidligere i kapitlet sagt at vilje er det samme som evnen til å oppleve, denne varheten som Erfareren har, dette behovet for å oppleve alt som foregår, og som fører til en ubrutt rekke av emergente opplevelser, som igjen må tolkes.

En tolkning er et valg. Erfareren foretar frie valg i strie strømmer. Det ene valget leder til det neste osv.

På null tid ble hele universet gjennomanalysert, tolket gjennom valg, forstått. Universet var komplett – som kunnskap. Alt som noen gang har skjedd eller kommer til å skje i hele universets levetid ble fastlagt i dette ene øyeblikket.

Før klokken begynte å tikke, var faktisk Erfareren ferdig. Det var ikke noe mer abstrakt å tenke på. Jobben var gjort, nå gjenstod bare å beskue, oppleve skaperverket.

Mønsteret og den fulle tolkningen av det er deterministisk, ja faktisk «superdeterministisk». Dette betyr at hver eneste, minste partikkel som – tilsynelatende tilfeldig – «dukker opp» fra det underliggende kvantefeltet, er kjent kunnskap «i all evighet».

Absolutt ingenting i universet er tilfeldig.

Begrepet superdeterminisme ble formulert av den nord-irske fysikeren John Stuart Bell, som en forklaring på alle de underlige kvantefenomenene vi observerer, blant annet «entanglement», som Einstein kalte «spooky action at a distance».

Entanglement (kvantesammenfiltring) handler om at to partikler (for eksempel fotoner, lyspartikler, men også store molekyler etc.) kan være bundet til hverandre slik at den ene umiddelbart «vet» hva den andre gjør, selv om de er så langt ifra hverandre at all kommunikasjon skulle være umulig, ettersom kommunikasjon ikke kan skje raskere enn lyshastigheten og avstanden er for stor.

I et intervju med BBC på 1980-tallet, uttalte Bell følgende:
Det finnes en måte å slippe unna antakelsene om at det eksisterer hastigheter raskere enn lysets og at det kan inntreffe skumle hendelser på avstand, det Einstein kalte «spooky actions at a distance».

Men det involverer absolutt determinisme i universet, fullstendig fravær av fri vilje. Anta at verden er superdeterministisk, hvor det ikke bare er livløs natur som drives av et urverk bak kulissene, men også at vår oppførsel, inkludert vår tro på at vi står fritt til å velge å gjøre ett eksperiment i stedet for et annet, er absolutt forhåndsbestemt, inkludert « beslutningen» av eksperimentatoren om å utføre ett sett med målinger i stedet for et annet.

Anta dette, så forsvinner vanskeligheten. Det er ikke lenger behov for at et signal må gå raskere enn lyset for å fortelle partikkel A hvilken måling som er utført på partikkel B, fordi universet, inkludert partikkel A, allerede «vet» hva den målingen, og dens utfall, vil bli.
Vår teori om idealistisk emergens sier nettopp det samme, at all kunnskap i hele universet er bestemt en gang for alle og umiddelbart tilgjengelig.

Så da har vi altså ingen fri vilje, ikke egentlig?

Jo, vi har faktisk det, men ikke i forhold til den initielle tolkningen av Mønsteret, den som skjedde i inflasjonsfasen av The Big Bang, altså før tiden begynte å bli opplevd som qualia.

Straks tiden begynner å løpe, er vi over i en helt annen situasjon. Da begynner det å strømme inn myriader av opplevelser av den evige, deterministiske kunnskapen.

Opplevelsene kommer fra alt det forestilte, altså dyr, planter, mennesker – egentlig alt, for Erfareren må oppleve hvordan det kjennes å være alle disse forestillingene.

Disse opplevelsene tar fullstendig av. De utvider den opprinnelige forestillingen, føyer noe til, ekspanderer kunnskapen. Jeg snakker blant annet om Egoet ditt.

Små-organismer og ikke-levende objekter har ikke hjerner og opplever følgelig ikke verden slik vi gjør. De er ikke bevisst på en måte vi kan forstå. Men Erfareren må fremdeles oppleve hvordan det er å være disse tingene, rett og slett fordi det er det eneste Erfareren gjør.

Når du dissosierer og begynner å tro at du er «deg», er du fortsatt egentlig Erfareren som har evne til og behov for å ekspandere gjennom emergens, så lenge det er noe nytt å oppleve.

Og det er det, altså stadig noe nytt å oppleve.

Jeg snakker nå om dine private opplevelser, dine tanker, Ego-spinnet, dine tolkninger av det som i utgangspunktet allerede er en kollektiv tolkning av deg.

Dine vrangforestillinger.

Som jeg har forklart, er disse private forestillingene like tilgjengelige i den ene universelle Erfareren som de opprinnelige, kollektive forestillingene. Dine forestillinger konkurrerer dermed med de kollektive. Den sterkeste, mest troverdige, vinner, for å si det litt enkelt.

En mer korrekt formulering er at dine, andres og de eksisterende forestillingene i Erfareren blander seg i det komplekse, dynamiske spillet som jo alt sammen foregår i det samme, lukkede systemet, den samme Tanken.

Det tilføres ny kunnskap til den eksisterende, og kompleksitetsmekanismene bestemmer, som alltid, den videre gangen i universet.

Tenk deg at det er lette skyer på himmelen. Så finner du ut at du, med din frie vilje, vil sende opp en fyrverkerirakett som etterlater en hvit røyksky. Denne blander seg visuelt meg de andre skyene og endrer formen på dem lite grann. Den videre utviklingen av skyene er endret i forhold til den opprinnelige dynamikken, den deterministiske «planen».

Et annet bilde: Du er en marionettdukke som henger fast i trilliarder av tråder, som alle beveger seg slik operatøren, Erfareren, bestemmer. Samtidig har du en viss frihet til å bevege deg slik du selv ønsker, der du henger og dingler.

Bevegelsene dine påvirker selvsagt operatørens videre bevegelser, men bare litt. Din feedback, den kunnskapen du selv skaper gjennom dine handlinger og tanker, påvirker den kollektive kunnskapen – litt, men dette lille kan vise seg å være lik en sommerfugl som vifter med vingene.

For deg, dukken, oppleves det som om du har full frihet – innenfor det som allerede er bestemt; posisjonen i rommet, tidspunktet, omgivelsene.

Igjen, du befinner deg i en blandingsopplevelse.

Fri vilje og determinisme er ingen motsetning, de kompletterer hverandre, utgjør en dynamisk helhet. Utgangspunktet er noe deterministisk, Mønsteret, som så blir kontinuerlig modifisert gjennom dissosierte, og dermed forvrengte, opplevelser av det samme Mønsteret.

Og husk, alt skjer i det abstrakte. Definisjonskampen står der – ikke i det materielle, som er opplevde resultatet.