I særdeleshet må vi ta tankene til folk alvorlig, understrømmene, for plutselig kan de komme til overflaten. Dette har vi sett gang på gang, i Hitlers Tyskland, Trumps Amerika, inni hodet til Putin.
Understrømmene kan utvikle seg i marginale befolkningsgrupper eller i tankene til en diktator med en ødelagt barndom og masse traumer.
Det er uansett farlig å ikke forstå hva som foregår, og vi forstår ikke i dag hva som foregår. Mange forstår, men ikke de som har klatret de tradisjonelle karriereveiene og tviholder fast i etablert kunnskap, som er det som gir status og trygg inntekt.
Ny kunnskap er ofte farlig for slike «maktmennesker». Allerede i dette er samfunnet vårt feilkonstruert.
De som har synlig makt, er de reddeste og gjør alt for å befeste sin posisjon. Det øker bare spenningene ytterligere. Til slutt befinner vi oss, igjen, i et totalitært regime.
En forpint befolkning som ikke tør si hva de tenker, redde ledere og en porsjon klassisk kompleksitetsdynamikk, så har du oppskriften på en kommende katastrofe.
Før eller siden pipler den første dråpen igjennom myndighetenes demning og utløser plutselig og uventet en voldsom flom.
Ring the bells that stil can ring
Forget your perfect offering
There is a crack, a crack in everything
That's how the light gets in.
Leonard Cohen: «Anthem»Revolusjoner starter gjerne med en liten gnist som setter fyr i undertrykt harme. En krig kan starte med et skudd i Sarajevo, og så utløses plutselig enorme spenninger som har vært under oppbygning lenge.
I ettertid er det lett å forstå hva som skjedde, når alle faktorene er kjent. Men de ble ikke oppdaget mens situasjonen var under oppbygning, for vi har ikke, før nå, hatt en riktig forståelse av mekanismene.
Kompleksitetsmekanismene.
Det er egentlig banalt.
De mest synlige, mest markante hendelsene er ikke nødvendigvis de som myndighetene orkestrerer og planlegger. De mektigste menneskene er ikke nødvendigvis de med medaljer på brystet.
Man kan ikke vedta eller kontrollere dynamisk utvikling på den måten. Man kan ikke stoppe en pandemi i Kina ved å beslutte nulltoleranse for smitte og isolerer hele Shanghai. Man kan ikke ...
Dynamikk er alltid kompleks.
Mengder av faktorer inngår, utallige hendelser, millioner av små valg. Og alt foregår i det mentale, starter med tanker og tidligere erfaringer. Vi har ikke engang forstått såpass, men prøver i stedet å kontrollere verden ut ifra at det fysiske styrer alt. Det er og blir feil, tankene kommer først.
Årsakssammenhenger er aldri enkle, alltid komplekse, som regel ekstremt komplekse – og dermed uoversiktlige. Men om man forstår mekanismene og klarer å se når og hvordan de utspiller seg, så er det slett ikke vanskelig å skjønne hva som foregår og hvordan man kan forhindre katastrofer.
Vi blir blendet av det synlige, det åpenbare. Vi maskerer og neglisjerer det marginale. Vi normaliserer alt mulig i ekstrem grad, og oppdager dermed ikke hva som skjer i randsonen, i dypet, i det unormale.
Og befatter vi oss først med det «unormale» og «marginale», gjør vi det ut ifra frykt.
Alt er normalt, også det lille og farlige og rare. Og plutselig vokser det seg stort fordi sauene så en annen vei. Er man ulv, vet man dette, da lever man dette. Hadde jeg ikke selv vært så skadet, skulle jeg sannelig tatt fatt, som en omvendt Hitler.
Jeg bruker i hvertfall stemmen min. Jeg tør. De som ikke sier noe, er gjerne de reddeste og farligste, reelt sett – når man ser på det som et dynamisk system.
Dette er grunnen til at verden går til grunne i økende tempo. Vi forstår ikke hvordan hverken verden eller vi selv fungerer. Vi opererer i nesten alle sammenhenger med en primitiv, lineær modell hvor attpåtil årsak og virkning er feilvendt. Tankene kommer først.
Vi vet egentlig alt dette, men kunnskapen brukes bare til å maksimere økonomisk avkastning, minimere kostnadene i helsevesenet, planlegge for maksimal utnytting av transportsystemer.
Vi forstår det, kan det ut og inn, men vi bruker ikke kunnskapen i det godes tjeneste. Denne «grådigheten» er en konsekvens av den samme flokkmentaliteten og frykten som vi prøver å bekjempe. Frykten står i veien for oss, ingenting annet.
We Have Nothing to Fear Except Fear Itself
Franklin D. Roosevelt, under innsettelsen som
president i 1933, om å håndtere denstore økonomiske depresjonen.
Noe er likevel langt viktigere: Vi bruker denne kunnskapen om dynamiske systemer nesten utelukkende på det fysiske og materielle! Vi anerkjenner ikke at de samme lovene er nøyaktig like gyldige for alt det subjektive og mentale.
Tankene våre styres av de samme dynamiske lovene. I den forstand er selv ikke tankene våre frie, men deterministisk bestemt.
Vi leter etter gener og nevrologiske korrelasjoner i hjernen, lager piller og modifiserer arvestoff – for å fikse ting som er 99 prosent betinget av mentale, dynamiske prosesser.
Dessuten forstår vi slett ikke at det opplevd materielle har en subjektiv årsak. Å hevde noe slikt blir betraktet som umulig, sinnsvakt, forvirret.
Dyr, fugler, insekter ... alt i naturen har sin «virkelighetsoppfatning» som garantert er noe helt annet og langt mer komplekst enn det våre materialistiske forskere forteller oss. Når vi tukler med naturen, aner vi ikke hva konsekvensene vil bli, for vi forstår ikke mekanismene.
Hadde vi bare forstått og anvendt de få og svært enkle prinsippene som styrer all dynamikk, ville vi gjort mye annerledes. Vi har nå ekstremt dårlig tid, for å skifte et helt paradigme er ikke gjort over natten.
Samtidig kan et paradigme også plutselig skifte brått.
