Folk flest tenker svært primitivt om årsak og virkning. Noe forårsaker noe annet. Lineært, direkte. Enkelt og greit.
Vi har i årtier drillet det inn i ungene våre på skolen, ikke alltid eksplisitt, men for eksempel ved å legge stor vekt på Newtons lover, uten å forklare at de beskriver isolerte deler av noe som egentlig er systemer.
Det samme gjelder innen praktisk talt alle vitenskapene. Vi søker enkle forklaringer. Virkeligheten er uhyre kompleks, og dermed også uhyre komplisert å forklare på en enkel måte, har vi trodd.
I stedet for å ta inn over oss kompleksiteten, velger vi å holde fast i forenklingen. Vi stikker hodet i sanden, kan man også si.
Et eksempel på dette er Bohrs atommodell fra 1913 som ble presentert til generasjoner av barn og kanskje fortsatt benyttes i skolen, for alt jeg vet.
Modellen sier at atomet består av elektroner som svirrer rundt en kjerne, slik som planetene går rundt Solen. Dette er ikke sant, og det visste man allerede i 1923 da Erwin Schrödinger kom med sin ligning (
ref) som tegner et helt annet bilde, men er langt vanskeligere å forstå.
Normalisering, maskering, idéer som attraktorer – årsakene til denne fordummingen er åpenbare, men resultatet er likevel at barn i alle aldre tenker at verden består av en haug enkle mekanismer.
Kompleksiteten som sådan tas ikke i betraktning, selv om den – ifølge meg selv – er selve hovedmekanismen som driver ... alt.
Vi gjør oss selv blinde gjennom å forenkle ting som egentlig er komplekse, samtidig som det komplekse er fullt begripelig om vi bare studerer kompleksiteten som sådan.
Newton fikk et eple i hodet.
Det er tre hundre og femti år siden. Virkningen kjenner vi. Verden ble aldri den samme etter at Newton tittet på dette falne eplet og plutselig forstod både det ene og andre om mekanikk.
Men hva var årsaken til at eplet falt?
Nå prøver jeg å leke meg litt ved å se på kompleksiteten rundt det at eplet falt, i stedet for å se isolert på mekanikken i fallet. Jeg prøver altså å eksemplifisere det jeg nettopp sa, ved å bruke Newtons eple som case.
Vet du når et eple faller til jorden?
Når bør Newton helst ikke sette seg under epletreet, selv om han heldigvis gjorde det?
Hvis vi tar med hele systemet eplet er en del av, kan vi finne ut at eplet faller når et lett vindpust fra en sommerfugl i Amazonas, via en tornado i Texas og en tidlig høststorm i England, får kvisten til å svinge en anelse for lystig på seg.
En eneste liten impuls kan forandre verden.
Historien om eplet viser oss en av kaoslovene i virksomhet, den som kalles sommerfugleffekten.
Newton var så klar, så klar. Han hadde grublet og tenkt i årevis på fysikkens uløste gåter. Han tenkte ved frokostbordet og han tenkte i sengen til langt på natt. Ingenting hjalp!
Før plutselig ... eplet.
Denne bittelille hendelsen, som altså egentlig skyldtes en sommerfugl på den andre siden av Jorden, forandret verdenshistorien. Sommerfuglen var årsaken.
Eller egentlig ikke.
Hvorfor måtte sommerfuglen flagre med vingene akkurat der, akkurat da? La oss droppe noen millioner mellomliggende steg, og i stedet gå direkte hele veien tilbake til den absolutte begynnelsen.
Sommerfuglen er en emergent virkning av den aller første hendelsen, prikken.
Og slik er det videre hele veien oppover i kjeden av emergens. Hver eneste nye forestilling, hver nye opplevelse og hver nyskapte idé – har sin opprinnelse i absolutt alle andre hendelser i hele universet frem til det aktuelle punktet i tid og rom.
Se for deg Sahara. Dersom du på vestsiden av den enorme ørkenen flytter bittelitt på et enkelt sandkorn, kan dette – i teorien – resultere i et digert sandskred flere tusen mil unna på østsiden. Det er hinsides hva som er mulig å beregne matematisk, og det er høyst usannsynlig, men det er mulig.
Derfor kan selv noe mikroskopisk potensielt forandre verden til det ugjenkjennelige.
Derfor er hver minste bit av skaperverket like viktig, like verdifull, like avgjørende for alt som følger videre. Du kan bli den som redder verden, nå, gjennom en tilsynelatende uanselig handling.
Der hvor det er en mangel, blir denne fylt opp. Der hvor det er for mye, renner det over. Men der hvor det er mye, kan det også tiltrekkes mer – hvis det er gravitasjon vi snakker om, eller idéer. Noe lite kan bli veldig mektig dersom alt klaffer. Noe mektig kan også plutselig bryte sammen og bli uorden.
Kaoslovene er aktive enten de styrer elektrisitet, trykket i luften, temperaturer, tetthet, bevegelser, vekst, utbredelse eller hvilke fysiske størrelser og fenomener som helst.
De styrer også våre Ego-forestillinger, og gjennom det de kollektive forestillingene.
Noen ganger tar det milliarder av år så vi ikke ser det. Andre ganger tar det picosekunder så vi ikke ser det. Noen ganger er endringene så små at vi ikke forstår at de er viktige. Andre ganger er de så store at vi ikke forstår hvor de kom fra, eller vi forstår ikke at kraften overhodet er tilstede, for den er overalt, normalisert.
Her passer det å si noen ord om astrologi.
Gravitasjonen fra Mount Everest «drar» ikke i deg i nevneverdig grad, mens Månen gjør det. Vi kan se det i form av tidevannet som ebber og flør hver eneste dag i takt med Månens bevegelse rundt Jorden.
Planetene rundt oss, og ikke minst Solen, drar også i alt materielt på Jorden. Månens og Solens kraft er stor, mens påvirkningen fra de andre planetene er mindre. Likefullt påvirker disse kreftene oss fysisk, og de er sykliske.
Vi neglisjerer dem som regel, normaliserer dem vekk, bortsett fra i astrologien. Vismenn til alle tider har forstått at disse kreftene spiller en rolle. De utgjør et komplekst, dynamisk system som er blitt studert, raffinert og beskrevet opp igjennom århundrene.
I dette systemet finnes mennesker, dyr og natur i alle former. Hvordan skulle de kunne være upåvirket av disse gravitasjonskreftene? Det er de da heller ikke, og dette ble studert av astrologene.
De tittet opp på planetenes posisjoner og korrelerte dette til hendelser på Jorden og psykologiske faktorer i menneskenes sinn.
!
Igjen har jeg lyst til å sette inn et lite utropstegn, for i mine øyne ser det ut som om astrologene har skjønt det. De har forstått dynamikk og kompleksitet, de har forstått normalisering og maskering, attraktorer og hvordan små endringer kan ha stor betydning; sommerfugleffekten.
De har dessuten forstått sammenhengen mellom det subjektive og tilsynelatende objektive.
Jeg har nå krabbet inn i et vepsebol og må komme meg ut snarest, før alle de firkantede robotmenneskene jeg ser overalt rundt meg, sauene – de som tenker slik alle gjør, men ikke er klar over det – fornekter dette og meg, igjen.
De benekter at Månen kan ha noe å gjøre med følsomhet.
De forstår ikke mekanismene.
Jeg blir som regel ekstremt månesyk ved fullmåne og tilsvarende lett i hodet ved nymåne.
Min antakelse er at jeg ikke normaliserer like mye som andre, men tar kreftene inn. Det har vært slik hele livet mitt. Tilsvarende har jeg utallige andre psykologisk-dynamiske erfaringer knyttet til planeter og konstellasjoner, men jeg tør ikke snakke om det, for folk flest forstår ikke realiteten og mekanismene som ligger bak.
Si nå likevel at jeg bare innbiller meg disse sammenhengene, at de ikke eksisterer i fysisk forstand.
Det spiller ingen rolle, for opplevelsen min blir påvirket. Min overbevisning er min virkelighet. Å trekke et skille mellom fysikk og subjektive opplevelser er, i følge min egen teori, umulig.
Årsakssammenhengen mellom det fysiske bakgrunnsteppet og det psykologiske sluttresultatet er uhyre lang og kompleks, men en vakker dag – om noen hundre år, kanskje – vil vi forhåpentligvis ha kunnskap til å forstå den.
Kaoslovene er naturvitenskap 2.0. Det er den gamle klassiske mekanikken til Newton som har tatt et enormt steg videre.
Kaoslovene er også relativitet 2.0. Einstein formulerte versjon 1.0 gjennom å avdekke den dynamiske sammenhengen mellom rom, tid og gravitasjon.
Det er nå tid for å innlemme også alt annet – både det abstrakte, subjektive og materielle, som utgjør et samlet spill.
For hva er natur?
Hvor går skillet mellom natur og ikke-natur?
I vår verden som jeg har sagt er mental, hvor materie, tid og rom er en forestilling i tanken, finnes ingen skiller.
Alt er tanke.
Alt er natur.
Det vi observerer i naturen rundt oss er gyldig også i det mentale – og omvendt.
Vi er faktisk nødt til å ta kompleksitetslovene på alvor.
