Vel, nei, hør nå – alt fungerer akkurat slik vitenskapen forteller oss. Alle prosessene vi kjenner virker som før. Vi må bare snu på årsak og virkning, hvilket forsåvidt ikke er noen liten ting.
Hjernen er litt spooky, nifst kompleks.
Den har en vanvittig kapasitet, som godt kan være enda større enn vi tror, fordi hjernen antakelig driver med «kompleksitetscomputing».
Vi har en tendens til å sammenligne alt mulig med tidens teknologi, som for øyeblikket er binære datamaskiner.
Glem dette.
Hjernens utforming og funksjon må, som alt annet i et idealistisk univers, følge de mentale kompleksitetslovene, de om attraktorer, feedback-sløyfer, sommerfugleffekten osv.
Hjernen er dermed ultradynamisk og alt spiller sammen med alt. Den multitasker i uendeligheter av lag, detaljeringsgrader, spesialiseringer og dimensjoner.
Der hvor en tradisjonell datamaskin normalt bearbeider 64 parallelle prosesser simultant (64 bit-arkitektur), er trolig hele hjernen potensielt aktiv samtidig. Dette gir en mye, mye større kapasitet.
Innholdet i informasjonen samspiller dessuten trolig med strukturen i hjernen, slik at de optimaliserer hverandre. Dette kan vi faktisk observere.
Det finnes videoer, f.eks. denne1, som viser at nevronene i hjernen fremstår som en kryende, fluktuerende, levende masse i stadig endring. Nervebanene i hjernen er ikke en fast, statisk struktur. Hjernen «lever med» i det den prosesserer.
I vårt idealistiske verdensbilde er informasjonen og «maskinen» i essens det samme. Når informasjonen endres, må opplevelsen av informasjonen – altså hjernen – også endres. Jeg vil hevde at dette er et ytterligere indisium på at vi er inne på noe.
Ja, informasjon er abstrakt, mens hjernen oppleves som noe organisk, fysisk. Men i en verden hvor alt i utgangspunktet er abstrakt, er det vanskelig å trekke et skille mellom «programvare» og «maskin».
Ingenting i hjernen er statisk og alt bidrar til helheten. Dette er en form for informasjonsbehandling som for oss i dag er fremmed, men slektskapet til kunstig intelligens (AI) er tydelig. Også i AI skjer det kontinuerlig læring, omprogrammering, basert på tidligere kunnskap og status til en hver tid.
Konklusjonen er at hjernen har en vanvittig kraft til å produsere «virkelighet».
Hjernen, etter mitt syn, er en generator og ikke noe som mottar og tolker inntrykk utenfra. Opplevelsen av partikler og alt annet vi opplever som materielt, «dannes» – faktisk – ved observasjon.
Observatør-effekten i kvantefysikken er dermed reell.
En «observasjon» er nemlig ikke noe som kommer etter en hendelse, men før.
Forestillingen om partikler og alt annet i universet dannes først mentalt som en idé om hendelser i den opplevde hjernen. Dette igjen leder til en emergent tolkning av hendelsene som at det befinner seg noe «utenfor» hjernen, nemlig et «øye», som sender «signaler» til hjernen. Disse signalene må igjen forstås som noe – som objekter der ute i den enorme verdenen rundt oss.
Det er disse objektene, den høyeste emergente tolkningen, vi opplever.
Det hele er en fluktuerende kjede av emergens, hvor forestillingene følger hverandre slik at det vokser frem en rik «virkelighet».
Øyet er for øvrig visstnok i biologisk forstand en forlengelse av hjernen, en utvekst. Dette indikerer at øyet selv også bidrar til å generere virkelighet, sammen med hjernen for øvrig.
Det er forsket mye på hjernen og vi vet at:
- Hjernen ligger ofte i forkant av sanseinntrykkene som den egentlig skulle registrert i bakkant.
- Vi vet også at hjernen fyller inn, fantaserer frem, opplevelser som ikke har noe opphav i noen ytre verden, men som likefullt oppleves slik.
- Det går flere signaler ut til øyet, enn det går tilbake til hjernen. Dette indikerer at øyet projiserer mer enn det mottar inntrykk utenfra.
- Vi vet at når folk tar hallusinogener, for eksempel LSD eller psilocybin, reduseres aktiviteten i hjernen, mens de subjektive opplevelsene øker i styrke og omfang, og introduserer helt andre opplevelser enn de vi ellers har. De kommer tydeligvis ikke fra hjernen.
- Det samme skjer når det gjelder NDE, altså nær døden-opplevelser. De kan studeres når folk ligger på operasjonsbenken etter et infarkt eller en ulykke, og når hjerneaktiviteten brått opphører og hjertet slutter å slå. Pasienten er klinisk død, men våkner til live igjen en stund senere og forteller om de mest fantastiske opplevelser. De kan ikke ha sitt opphav i hjernen, der var det null aktivitet.
Det er gjort mange millioner observasjoner og studier av nær døden-opplevelser over hele verden fra 1960-tallet og frem til i dag. De viser mye av det samme og kan ikke avvises som helhet.
Jeg kunne gitt deg mange, mange eksempler på de ulike fenomenene. De er nøye studert og vitenskapelig dokumentert. Det er ikke der problemet ligger.
Utfordringen er fortielse, bagatellisering, fornektelse, mistenkeliggjøring, nedlatenhet, trangsynthet, arroganse, maktmisbruk osv. i de vitenskapelige miljøene.
Det er innenfor studier av hjernen at skismaet mellom idealismen og materialismen er aller mest betent, for her finnes det faktisk mengder med gode indikasjoner, ofte regelrett beviser, på at materialismen feiler – og det er jo særs ubehagelig om man er materialisert, pun intended.
Det går langsomt fremover, men ikke fort nok. En vakker dag vil det komme et gjennombrudd – i folk. Det er også et av mine håp.
Det sies at vitenskapen utvikler seg med et nytt, lite steg hver gang en professor dør.
Vi har ikke tid til å vente.
