Resultatet av tolkning er kunnskap.
Det meste behøver ikke å tolkes, for det eksisterer allerede etablert kunnskap. Dette gjelder tid, rom, elementærpartikler, gravitasjon, masse, luft, gress, vann, kråker, småstein, trær – alt som vi har sett mange ganger før.
Når det dukker opp noe ukjent som faktisk krever tolkning, skjer den som regel uhyre raskt og uten anstrengelse. Hvorfor?
Svaret er at vi neglisjerer det kjente, det vi allerede vet. Vi maskerer det bort.
Bare det nye krever fokus og innsats. Vi er uhyre effektive, ikke fordi hjernen vår er fantastisk eller noe slikt, men på grunn av maskeringseffekten.
Ta for eksempel et snøvær.
Fra himmelen faller det snøflak. Meteorologene hevder at det visstnok kan finnes en trillion, trillion, trillion (36 nuller!) ulike fasonger.
Dersom du står der i snøværet under en gatelykt og prøver å fange dem med tungen, ser de nokså like ut. Du bruker ikke fokus og tankekraft på å skille formen på dem, annet enn at du kanskje prøver å finne de aller største flakene som faller langsomt og er enklest å få tak i.
Du maskerer bort den store hopen, og fokuserer på enkelte, store snøflak.
Skulle du selv være en meteorolog på studietur, vil du kanskje i stedet ta frem lupen og granske snøen som bygger seg opp på bakken. Der kan du tilbringe resten av vinteren i begeistring, men du vil neppe få med deg hva som skjer ellers verden.
Fokuset ditt er på mangfoldet i snøen, mens verden er maskert bort. Igjen bruker vi minimalt med fokus og mental aktivitet på ting vi kjenner godt fra før, i dette tilfellet alt annet enn snøen.
Vi forenkler så mye vi kan – når det er trygt. Eller sagt på en annen måte; vi fokuserer på det som er mest «utrygt», det som er ukjent.
Ut av snøværet kan det plutselig komme til syne en virvlende «snøsky», som skiller seg ut ved å være tettere, mørkere og dessuten beveger seg langsomt bortover veien som en slags ... hva da?
Er fenomenet skapt av et stormkast? Er det den avskyelige snømannen som kommer? Et ras? En innbilning?
Fokuset ditt brukes nå til å studere snøskyen så godt du kan, ved å flytte deg litt i terrenget, bruke tid, sette tanken i høygir med å analysere hva det kan være, hva det ligner på, hvilke assosiasjoner som er mest gyldige.
Så hører du lyden.
Det var brøytebilen.
Du klarte å integrere det ukjente fenomenet i noe kjent.
Du trengte ikke å finne opp noe nytt og fremmed.
Hadde det derimot vært snakk om Yeti, ville du flyktet i skrekk, for det du hittil har trodd var en fantasifigur viser seg nå å eksistere i virkeligheten.
Trolig vil du i så fall dissosiere, gå inn i en ekstremt løsningsorientert rolle som enten flykter, tar opp kampen eller prøver å gjøre seg usynlig ved å fryse til. Dette er klassisk PTSD-mat.
Tolkning er altså en svært kompleks prosess som foregår lynraskt og på alle nivåer, som regel uten at vi merker det.
Det meste her i verden kjenner vi fra før.
Bare når vi må opprette en ny tolkning, en ny forestilling, et nytt symbol, ofte også et nytt ord for dette symbolet – da retter vi vårt fokus mot det og det etableres ny kunnskap.
Alt nytt tiltrekker seg fokus, hvilket medfører at alt annet maskeres.
Maskering kan også skje på en helt annen, faktisk diametralt motsatt måte; gjennom dominans.
Dette kjenner vi fra overalt i dagliglivet, her kommer et eksempel:
Om natten ser vi stjerner på himmelen, men lyset fra dem forsvinner – for oss men ikke i virkeligheten – når Solen kommer opp. Sollyset maskerer for stjernene.
Vi vet jo hva Solen er og behøver derfor ikke å fokusere på den. Dette handler derfor ikke om kunnskap, men om dominans, eller hva som tiltrekker seg mest oppmerksomhet, altså hva som tar fokuset ditt når du retter blikket mot himmelen – hva som er den sterkeste attraktoren.
I vår teori om at verden er mental, har vi bare noen ganske få universelle lover og prinsipper.
Det mest sentrale prinsippet er det om emergens, altså at når noe nytt oppstår, så oppstår det ytterligere noe nytt som er kombinasjonen av det nye og det som allerede eksisterte.
De viktigste lovene handler om hvordan alt dette nye som hele tiden oppstår, altså det komplekse systemet som dannes, oppfører seg.
Disse «kaoslovene» beskriver samspillet, hvordan alt påvirker alt og hvem/hva som «vinner» og «taper».
Vi så dette tidligere i eksemplet med
jentene i skolegården. Å vinne er det samme som å ta dominans, altså være den sterkeste attraktoren, det som trekker fokuset til seg, i dette tilfellet.
Om dagen er Solen attraktor, om natten overtar stjernene igjen.
En attraktor er altså noe som trekker til seg noe, tar dominans og gjennom det maskerer, skygger for, det som er svakere.
Maskeringen må ikke være total.
Både Solen og stjernene kan for eksempel være synlige samtidig, akkurat i det øyeblikket Solen kommer over horisonten og fremdeles er svak. Noen minutter senere har den tatt dominans.
Du kan ha en musikkinnspilling som er full av sjenerende bakgrunnsstøy, men når crescendoet kommer, maskerer det for støyen. I andre partier kan støyen komme og gå, alt ettersom hvor sterk musikken er i forhold til støyen.
Du kan ha en uheldig lukt på badet ditt som du prøver å maskere ved å spraye ut blomsterduft. Det må flere trykk på sprayboksen til for å fungere, men etter tre-fire dusjer har den vonde lukten tapt som attraktor.
Det er altså snakk om terskler.
Dette vi har snakket om nå, er noen sentrale lover og prinsipper. Hvor kommer de inn når det gjelder det å bli og være et menneske?
Jo, etterhvert som barnet opplever å utvikle seg fra zygote til foster osv., har det hele tiden fokus rettet på alt som er nytt. Det som allerede er kjent, er ute av fokus, maskeres, tas for gitt.
Barnet får stadig ny kunnskap som er en emergent videreutvikling fra kjent kunnskap, og som dermed assosieres og integreres med denne.
Eller sagt litt enklere; barnet prøver å føye det nye til alt det vet fra før.
På denne måten vokser det og opplever seg hele tiden som en samlet enhet, ikke bare masse løse biter som tilfeldigvis er i nærheten av hverandre.
Barnet forstår og opplever seg selv som et integrert hele. Det er hele tiden rettet utover mot alt nytt. Samtidig glemmer det hvor det kom fra, hvor det hele startet, det maskeres og glemmes.
Hvordan oppleves dette, da?
