Dissosiasjon er et begrep fra psykologien. Vi forbinder det som oftest med mental lidelse, personlighetsforstyrrelser og avvikende virkelighetsforståelse og atferd.
Dette beskriver bare en liten del av bildet.
Dissosiasjon er involvert i alt menneskelig, slik emergens er involvert i alt menneskelig.
Dissosiasjon er en ekstrem variant av psykologisk emergens.
Den «normale» varianten av dissosiasjon er det vi kaller roller.
Dissosiasjon forekommer langs et spekter som går fra strøtanker og lett dagdrømming, til
dissosiativ identitetsforstyrrelse (DiD), hvor personen nokså hjelpeløst veksler mellom ulike personligheter som tar kontroll, den ene etter den andre. De har hver sin livshistorie som de andre personlighetene ikke nødvendigvis aner noe om.
Pasienten opplever dermed stadig hull i hukommelsen, hvilket kan være nettopp hovedformålet med å dissosiere, nemlig å ikke huske hva en annen personlighet er blir utsatt for av uutholdelige traumer.
Vi skal ikke grave oss dypere ned i det sykelige, men poenget mitt er at dissosiasjon er både en naturlig, frisk, uunngåelig ting – og noe som blir betraktet som sykelig. Men det er ikke dissosiasjonen i seg selv som er sykelig. Dissosiasjon er et forsøk på å håndtere stress av absolutt alle typer, faktisk også det vi alle vil kalle normale, ikke-stressende, hendelser.
Dissosiasjon er normalt!
Så normalt er det, at selve du, din opplevelse av å være nettopp deg – er en dissosiasjon.
Du er en mental utskillelse, en dissosiasjon, fra den universelle bevisstheten.
Slik er det.
Den universelle, kollektive, ene Erfareren – og du – er det samme og fungerer likt. Det er derfor nødt til å være slik, om aksiomet vårt holder.
Men fra ditt perspektiv akkurat nå opplever du bare «deg», fordi du er en dissosiert opplevelse.
Hvordan ble det slik?
En fødsel er en svært traumatisk opplevelse.
Når du kommer ut av mors mage, er alt plutselig fullstendig nytt og annerledes. Din eneste mulighet til å håndtere de voldsomme, nye inntrykkene er å dissosiere, prøve å skape en ny, integrert forståelse av hva som foregår.
Du har ingenting relevant å sammenligne med, så du har ikke noe valg. Du må dissosiere.
Denne «forståelsen» er deg, men det tar to-tre år før du oppdager «deg selv». Vi kommer tilbake til akkurat det om et øyeblikk.
Dissosiasjon er for de fleste av oss noe underlig og ukjent.
Dissosiasjon betyr at vi tror vi er noe. Det er ikke slik vi opplever oss selv i det daglige, for bare spør oss – og vi vil svare at vi vet da hvem og hva og hvor vi er!
At vi opplever noe betyr ikke at det vi opplever er korrekt eller fullstendig. Dette vet vi egentlig, alle sammen, men vi glemmer det i dagliglivet.
La meg prøve med et annet eksempel og se om vi kan utvide forståelsen derfra.
