Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

19.1. Viktig på flere måter

Jeg vil at du skal innse «tyngden» i prosjektet. Dette er ikke en filosofisk lek, men dypeste alvor.

De som mener at verden er materiell, har kontrollert og utviklet samfunnet gjennom de siste par hundre årene. Det har ført oss ditt vi er i dag.

Det kan ikke herske tvil om at vi er i ferd med å styre naturen og samfunnet mot et sammenbrudd. Skal vi kunne forhindre en slik katastrofe, må vi forstå hva som fremtvinger den, og da må vi forstå oss selv, for det er vi som er årsaken.

Det haster.

Materialistene deler ansvar med kirken og andre som befatter seg med menneskets psyke. Også de må reformeres. Denne boken er, i kjernen, et opprør.

Reformasjon 2.0.

Dette er et opprør til kamp for den sunne fornuft.

Sånn skal det sies!

Apropos reformasjonen ... for noen år siden var jeg i Halle, sørvest for Berlin i det tidligere Øst-Tyskland. Min far kommer derfra og vi var sammen med andre medlemmer i slekten på en reise til gamle trakter.

Vi befant oss i Marktkirche på det sentrale torget i Halle an der Saale.

I denne kirken holdt Martin Luther tre seremonier i 1545 og 1546. Den siste var 26. januar 1546, bare noen uker før han døde 19. februar samme år, 62 år gammel, i nabolandsbyen Eisleben.

Kroppen hans ble straks fraktet til Marktkirche før den skulle videre noen mil til begravelse i Wittenberg, nabobyen hvor han i 1517 hadde slått opp sine berømte teser.

En dag etter dødsfallet, natten mellom 20. og 21. februar 1546, lå liket nederst i et av kirkens to tårn. Her var det Luthers venn, kirkepredikanten Justus Jonas, grep anledningen og fikk lagd en dødsmaske.

Min tyske onkel, som hadde pondus og karisma til å åpne låste porter, forklarte den nærværende kirketjeneren at gruppen av turister som nettopp hadde trådt inn i kirkerommet hennes, hadde sterke bånd til byen, fra tiden med kommunisme og tysk splittelse.

De vitset og lo på en dialekt jeg neppe noen gang vil forstå, og enden på visen ble at vi fikk slippe inn i tårnet.

Der lå masken.

Luthers autentiske ansikt.

Et av Tysklands og verdens mest «betydningsfulle» klenodier, på samme stedet som i februar 1546. Muligens (helt sikkert) var det en kopi, men likevel.

Jeg bruker tid på dette for å få frem et poeng.

Luther reformerte den kristne kirken og er på sett og vis medansvarlig for det skillet som av nødvendighet fulgte, mellom det materielle og det åndelige.

Luthers rasjonelle tenkemåte tvang kirken bort fra å kontrollere absolutt alt i menneskenes liv, slik den hadde tilstrebet kontinuerlig siden kristendommen ble statsreligion i Romerriket rundt år 400.

Luthers protest mot maktbruken åpnet vei for både opplysningstiden og den vitenskapelige revolusjonen som skapte det samfunnet vi lever i og sliter med i dag.

Denne boken handler om det samme skismaet.

Luther satte mennesket fri fra den katolske kirkens overmakt, men resultatet ble et splittet menneske, med en del i det åndelige og en annen i det materielle.

Det skjedde av historisk nødvendighet, men den samme nødvendigheten eksisterer etter min mening også i dag, med motsatt fortegn.

Både religionene og vitenskapen har demonstrert med all tydelighet at de ikke klarer seg alene. Ingen av dem kan gi noen komplett fremstilling av verden.

Det er det bare levende mennesker som kan.

Et levende menneske er ikke splittet, men helt.

Det er slik vi fødes.

Det er det vi er.

Så tvinges vi inn i dette spaltede paradigmet. Vi må tro på det ene eller andre. Gud eller Mammon. Samtidig er vi fortsatt hele inni oss, egentlig.

Resultatet er at vi blir forvirret, mentalt syke, fysisk syke.

Vi føler oss maktesløse fordi vi ikke ser noen løsning.

Vi går rundt i en tilstand av mangel og konflikt.

Det gjør vondt. Tyskerne har et ord som jeg synes passer; weltsmertz, verdenssmerte.

De som prøver å leve helt, integrere begge de motstridende livssynene i seg selv, blir gjerne dogmatiske, redde for at konstruksjonen skal rase, at folk skal se hvor skjørt fundamentet deres er.

De forsvarer seg med lover og regler, et kunstig byggverk av merkverdig logikk, autoritet – for å holde de vanskelige spørsmålene på avstand.

De forsvarer seg i frykt.

Freud, og ikke minst Jung, oppdaget kraften dette.

De aller fleste i den vestlige verden lever i dag i dette skismaet, i en grunnleggende frykt for hva verden egentlig er.

Hva de selv er.

Derfor er Luther viktig. Derfor er det tid for en ny reformasjon. Derfor må vi åpent spørre hva et menneske egentlig er. Vi må tørre å lete etter svaret, ellers er jeg redd det går oss galt. Og da snakker jeg ikke som en vekkelsespredikant, men som et alminnelig opplyst, vitenskapelig orientert, men også åndelig menneske.

Som deg.

Skismaet mellom religion og vitenskap er ikke uløselig.

Verden er fortsatt én.

Alt kan føres tilbake til det samme.

Vi må bare forstå det rett, ikke lage menneskeskapte skiller og dogmer.

Vitenskapen har utviklet en metode for å frembringe nøytral kunnskap. Den benyttes til å studere alt i den ytre, tilsynelatende objektive verdenen.

Den samme metoden må kunne brukes også på det subjektive. Det subjektive og det objektive må kunne forstås med de samme metodene og prinsippene.

Det må være mulig å vise hvordan de to vesensforskjellige kategoriene ånd og materie henger sammen – i vitenskapelig forstand.

Det er ikke farlig, annet enn for alle verdens prester og dogmatikere som forsvarer menneskeskapte «lover» som de hevder kommer fra Gud.

Det er disse dogmatiske religionene som står i veien, ikke gjennom at de nekter vitenskapen noe som helst, men ved at de tviholder på en form for kontroll over menneskers tenking som både forvirrer og skaper frykt for å gå inn i de vanskelige spørsmålene.

Vitenskapen på sin side, er også dogmatisk.

Det er skapt en kultur hvor det er «farlig» å spørre hva verden er i essens.

De vet godt at de fysiske, materielle metodene ikke gir gode svar, om noen.

I stedet holder man seg til det funksjonelle, det som kan gi kommersielle resultater, flere forskningsmidler, det som kan bekrefte og nyansere eksisterende kunnskap.

Men trår du inn i det subjektive, anses det for å være tabu. Du risikerer å ikke bli tatt seriøst, ikke få midler til forskning, å miste karrieren din.

Det er en uhørt, provoserende, uverdig situasjon.

Den er ydmykende for alle.

Høyt utdannede forskere, intellektuelle teologer og folk flest holdes fast i kunstige båser.

De frykter fri tenking.

De frykter det som kan og må skje om vi ikke skal ødelegge oss selv som rase fordi vi ikke forstår hva verden egentlig er og hvordan den dermed må «driftes» for å forbli harmonisk.

Ja, det er et viktig tema.

For meg er dette den underliggende innsikten som har tvunget frem denne boken.

Jeg prøver å gjøre nettopp det jeg prediker, nemlig å tenke fritt om hele verden.

Vi er mange.

Osho er kanskje den opplyste personen i vår samtid (han døde i 1990) som tydeligst har forklart dette skismaet mellom religion og vitenskap. Han mener at vitenskapen har «vunnet» gjennom å utvikle sine metoder og enorme mengder kunnskap.

Religionene var en gang levende, men har vært sementert i dogmer i mange hundre år. Vitenskapens metoder må nå anvendes på det indre, subjektive, som han forklarer i denne korte videoen.

Til mine norske lesere må jeg legge til at i min slekt finnes tre markante skikkelser som har bidratt vesentlig i denne «kampen» om det åndelige. Petter Dass, Hans Nielsen Hauge og biskop Jens Schjelderup i Bergen.

Sistnevnte var medisiner og professor i fysikk fra København, men ble altså også utnevnt til biskop i Norge, bare noen få år etter Luthers død.

Han tok Luther på alvor og ville renske kirken for prangende pynt og bilder.

Byrådet i Bergen nektet og det endte i strid.

Da 500 års-jubileet for reformasjonen ble feiret i 2017, ble Schjelderups navn trukket frem.

De tre fjerne slektningene hadde samme grunntanke, å sette fri det åndelige i mennesket. Gi mennesket tilbake til seg selv og Gud, vekke det til å forstå at all makt ligger i det subjektive selvet, ikke i en ytre maktinstans eller dogmatisk autoritet.

De står i tradisjonen til Thomas «tvileren» i Bibelen, han som sa at Guds rike finnes i den private, personlige, subjektive opplevelsen, ikke i en ytre organisasjon som kirken.

Kjetteren Giordano Bruno er en annen.

Han ble født i Italia omtrent da Luther døde og er mest kjent for sin kosmologiske teori om at stjernene egentlig er soler som har egne planeter.

Teorien var radikal, men da han ble brent levende som kjetter på Campo de' Fiori i Roma i år 1600, var årsaken en annen. Bruno trodde ikke på Gud som et vesen, en skapning, et objekt. Han var panteist.

Gud og universet er det samme, sa Bruno.

Dette kostet ham livet.

Luthers, Thomas' og Brunos prosjekt er identisk med mitt, uten sammenligning forøvrig.

Vi er mange.

Det er dårlig folkeskikk å brenne folk i våre dager, men fortielse og hersketeknikker går aldri av moten.

Dersom vi skal ta på alvor at verden er idealistisk, og det finnes etter min mening ingen alternativer, må vi også erkjenne at tanker, idéer og holdninger er av kritisk betydning.

Min slekt rommer folk som har tenkt disse tankene.

Jeg står på skuldrene til mennesker med et markant tankegods som har utviklet seg gjennom århundrer, helt siden reformasjonen, minst.

Dette er aktualitet i en del av min familie, ikke direkte uttrykt, men bevart gjennom de subtile men kraftfulle mekanismene som styrer tanker, og derigjennom også alt materielt – kompleksitetslovene.

Jeg forventer ikke at du umiddelbart skal se den fulle dybden i et slikt perspektiv.

Men om du er historiker, sosiolog, etnolog, psykolog eller lignende, ligger det et stort, uutforsket potensiale i å forstå den privat subjektive, sosiale og humanistiske verdenen med fysikkens kaoslover, som igjen kommer fra de bakenforliggende mentale kaoslovene.

Når jeg føler at prosjektet mitt tvinger seg frem av nødvendighet, er det egentlig bare – av nødvendighet. Dette er betydningen av ordet nødvendighet.

Er du overbevist om at vi må finne ut hvem du og jeg er?

Til verket!

Det skal bli interessant.

Spørsmålet vi nå skal besvare har store dimensjoner.

Hvem er du?

Jeg vil prøve å besvare det på to måter.

Først et tankeeksperiment, altså et forsøk på å finne rasjonell og logisk «løsning».

Deretter skal vi holde dette opp mot det som måtte finnes av kunnskap – vitenskapelig og annen.

Målet er, som gjennom hele boken, å sannsynliggjøre at det vi tenker er korrekt.

Har denne metoden et navn?

Det er en form for induksjon med etterfølgende verifisering eller falsifisering. Jeg aner ikke, jeg har ingen formell skolering i filosofi eller vitenskapsmetode.

Det hadde heller ikke Thomas, Luther, Bruno, Dass, Hauge eller biskopen i Bergen, bortsett fra at sistnevnte faktisk også var fysiker.

Deres profesjon var primært en annen, men de tillot seg å tenke. Verden er i dag glad for at de gjorde det.

Dengang stod de imot kirken. I dag står vi imot både de organiserte religionene og vitenskapen, i et forsøk på hele dem begge.

Ok, ok, ok. Jeg blitt lett overivrig om dette temaet. Det var trolig Luther & co også. Og ikke minst biskopen i Bergen. For å få ut budskapet sitt, forfattet han et lite skrift rettet mot allmuen, som stort sett var bønder og fattigfolk.

I skriftet dramatiserte han en dialog mellom en prest og en bonde, hvor presten fordømte helgenbilder.

Visstnok resulterte det også i et teaterstykke som ble fremført to ganger på teateret i byen. Drama ble regnet som det ypperste av pedagogisk metode på den tiden.

Jeg regner ikke med at denne boken noen gang vil bli oppført på en teaterscene, men man kan jo aldri vite. Kanskje en barnebok, muligens?

Det var sidesporet om viktigheten av prosjektet.

Nå tilbake til hovedsaken.