La oss ta disse jentene i skolegården.
Hvem som er populær, er en mental forestilling.
Hun som har de dyreste klærne, er morsomst, penest, mest manipulerende, mest dominant – blir av de fleste i klassen ansett for å være den kuleste, den tøffe.
Men så er det en annen jente der som er nesten like kul, men annerledes.
Hun er stille, ser nokså vanlig ut og gjør lite av seg, men hun er varm og klok – en god venn, den snille.
Mange i klassen synes hun er den kuleste.
Det pågår en usynlig kamp mellom de to jentene, den tøffe og den snille, og deres tilhengere. De kjemper begge, på høyst ulikt vis, om å få med seg flest mulig av elevene som ennå forholder seg nøytrale. Den som vinner medelevene, tar dominans og vil kunne samle enda flere rundt seg.
De to jentene er attraktorer.
De virker begge på den nøytrale gruppen, trekker dem til deg. De kjemper om mental dominans.
I hvert friminutt må de nøytrale ta stilling til om de skal henge med den ene eller andre av de to, eller om de skal svirre usystematisk rundt sammen med de nøytrale, hvor ingen dominerer, alt er «kaos», uavklart.
Dersom en av de nøytrale skulle foreta et valg om å slutte seg til den snille, som har færrest venner, kan det påvirke balansen. Denne ene personen er da en sommerfugl. Hun gjør noe lite og tilsynelatende ubetydelig som får store konsekvenser.
Når de andre nøytrale jentene ser det som skjer, kan det nemlig tenkes at de følger etter, først en, to, så alle sammen i økende tempo. Det skjer da en forsterkning gjennom feedback.
Det mentale presset, dragningen fra attraktoren den snille, kan bli så sterk at også venninnene rundt den tøffe må gi etter. Feedbacksløyfer har en tendens til å sluke alt.
Den motsatte utviklingen er likevel den mest sannsynlige. Den tøffe bruker mest makt, spiller mer manipulativt, lokker og truer. Den tøffe har allerede flest tilhengere og er den sterkeste attraktoren.
Alle tenker at det er ikke noe hyggelig å følge henne, men at de har ikke noe valg. Hun er den sterkeste og tar dominans, selv om det skulle være ødeleggende for fellesskapet som helhet.
Så kan det også forløpe helt annerledes.
En dag begynner det en ny jente i klassen. Den tøffe vil prøve å få henne med på sin side. Men den nye jenta er i utgangspunktet nøytral. Hun kjenner ikke til maktspillet mellom de to jentene.
Hun velger den snille, fordi hun fremstår som hyggeligere, lettere å få innpass hos. Hun beveger seg dit hvor det finnes en åpning, en mulighet.
For henne er den snille den sterkeste attraktoren.
Hva som er attraktor, er altså ikke absolutt, men relativt, subjektivt, mentalt. Den nye jenta har ennå ikke merket presset fra den tøffe og tilfeldigvis møtte hun den snille først.
Den nye jenta tilfører gruppen rundt den snille noe de har manglet, nemlig smartness, talegaver, en uangripelig fornuft. Dette mangler den tøffe.
Denne nye jenta sier ting som blottlegger den tøffe, avdekker at hun har en svakhet. Hun er som gutten i eventyret om kongen uten klær.
H. C. Andersens eventyr handler om en «sommerfugl», som med noen få sannhetens ord styrtet landets mektigste leder.
Den nye jenta påpeker sannheten, endrer den, fordi hun traff et punkt hvor den tøffe ikke var dominant.
På akkurat dette punktet, smartness, var den nye jenta først en sommerfugl, men ble kort tid etter selv en attraktor.
Dette endrer plutselig hele dynamikken.
Smartness står akkurat nå i fokus for alle jentene i hele klassen. Den øvrige situasjonen mellom de to grupperingene er fastlåst, men dette nye elementet gjør alt åpent, ustabilt, bevegelig.
Den nye jenta og den tøffe møtes.
Den nye får inn en kommentar som gjør den tøffe usikker og svekker autoriteten hennes. Hvem skal nå ta dominans? Hvem allierer seg med hvem? Alt kan skje.
Dersom den nye jenta klarer å få noen med seg, kan også hun skape feedbacksløyfer ved at hun lokker til seg flere, som igjen lokker enda flere. Den nye, ubetydelige, jenta kan på kort tid bli dominant, den sterkeste attraktoren.
I dette eksemplet er det både fysiske trekk (klærne, stilen) og adferden (morsomst, manipulerende) som bestemmer graden av popularitet – i utgangspunktet.
Derfra handler det meste om mental maktkamp, og den utspilles i den subjektive opplevelsen til den enkelte.
Vil du ha et eksempel til?
Julen er en attraktor. Den får oss til å foreta valg i hodene våre, blant annet om å dra ut og kjøpe julegaver altfor sent. Om å sette i gang med julebakst omtrent samtidig alle sammen.
Julen er en idé med stor kraft.
Vi har mengder av mentale forestillinger om hva som er en perfekt jul. Det er skapt tradisjoner, attraktorer. De aller fleste dras med i den nokså underlige feiringen, også vi som helst skulle ha sluppet.
Et år var det hvite juletrær som gjaldt. Hva er det som bestemmer at noe kommer på moten? Jo, det startet kanskje med en artikkel i et ukeblad. Så spredte det seg mentalt i hodene til folk gjennom samtaler – abstrakt formidling av tanker.
Ingen hadde tenkt på at juletrær kunne være noe annet enn grønne. Landet lå åpent for en hvit sommerfugl.
En liten gjeng med definisjonsmakt, de motebevisste, tok stilling, gav feedback, fikk folk med seg. Deretter falt hvert hjem i landet som dominobrikker.
Det fysiske, mentale, emosjonelle og abstrakte går på kryss og tvers i julen, til glede for noen, frustrasjon for andre. Kompleksitetslovene gjelder for hele «systemet».
Kan det tenkes andre forklaringer på disse fenomenene?
Etter min mening, nei.
Mentale kaoslover ser ut til å kunne forklare komplekst, hybrid samspill på tvers av kategorier. Jeg tolker dette som en sterk indikasjon på at verden er en mental forestilling og ingenting materielt.
Vi har dermed observert noe interessant.
Kompleksitetslovene har tradisjonelt beskrevet fysiske fenomener. Nå viser det seg altså at de trolig har en mer fundamental betydning enn som så.
Hva innebærer det?
Kan det faktisk være at under all denne rikdommen og kompleksiteten vi observerer i fysikken, eksisterer det bare noen enkle regler? Jeg skjønte snart at hvis det skulle være tilfelle, ville vi faktisk måtte gå bakenfor tiden og og egentlig alt vi vet. Reglene våre måtte fungere på et lavere nivå, og all fysikk måtte bare oppstå av seg selv gjennom emergens.
Det er verdt å si litt om hvordan en slik fremvekst av fysiske lover skulle fungere. Det må faktisk være litt analogt med utledningen av likningene for væskestrøm som er igjen kommer fra den underliggende dynamikken til mange diskrete molekyler.
Men i vårt tilfelle er det strukturen til selve rommet snarere enn hastigheten til en væske vi beregner.
Så hva er da tid? Rent faktisk er tid omtrent slik vi opplever den: den ubønnhørlige prosessen med at ting skjer og fører til andre ting. Men i våre modeller er tid noe mye mer presist: det er den progressive anvendelsen av regler, som kontinuerlig modifiserer den abstrakte strukturen som definerer innholdet i universet.
Stephen Wolfram, britisk-amerikansk
informatiker og fysiker
