Den ledende teorien for øyeblikket vedrørende bevissthet, er
Integrated Information Theory, som frontes av en gruppe solide vitenskapsmenn med grader i fysikk, hjerneforskning, matematikk, filosofi etc.
I korthet sier teorien at der hvor det finnes mye informasjon – samlet, integrert på ett sted – der vil det også eksistere stor grad av bevissthet, angitt med den greske bokstaven Phi.
Det er utviklet et matematisk rammeverk for å beregne Phi i ulike sammenhenger. Poenget er at man skal kunne observere en ting, et levende vesen – hva som helst – og fastslå i hvilken grad denne er bevisst.
Nytten er åpenbar. Man skulle dermed kunne måle for eksempel hjerneaktiviteten hos en pasient som ligger i koma og fastslå om vedkommende likevel har bevisste opplevelser.
Det interessante i vår sammenheng, er at i et idealistisk verdensbilde er alt informasjon. IIT-teorien og teorien om idealistisk emergens er fullstendig i samsvar.
I begge er informasjon det sentrale. Vi kommer bare til denne innsikten fra to ulike retninger.
IIT starter med det materielle og måler, ved hjelp av komplisert matematikk, konsentrasjonen og mengden av informasjon.
Idealistisk emergens handler i stedet om graden av fragmentering, hvor fint ting er oppdelt, hvor langt den emergente utviklingen er kommet – og dessuten hvordan kompleksitetslovene har ført til ulike tettheter av denne informasjonen.
Det er nøyaktig det samme; mengde og tetthet av informasjon. IIT driver og måler det materielle og er et eksempel på at vi lager naturlover fra observasjoner av naturen.
De utvikler noe abstrakt fra noe konkret.
Det er å gå en unødvendig omvei. Det konkrete har allerede sitt opphav i det abstrakte.
Ligningene bør kunne snus, uten at jeg aner hvordan man gjør noe slikt. Det er bare en idé.
