En erfaring krever, som jeg allerede har beskrevet (irriterende mange ganger ...?);
- Noe som erfarer, ren væren, Erfareren,
- en evne til å erfare, registrere, oppleve, altså varhet,
- noe, altså et konsept, en tolkning av det som ble erfart,
- og dessuten en opplevelse av det konseptualiserte, det vi kaller qualia, en manifestering, ofte i form av materialisering, en opplevelse av noe materielt.
Å oppleve qualia er igjen det samme som å oppleve (punkt 2), som danner basis for nye konsepter (punkt 3), som igjen må oppleves (punkt 4).
Punktene 2, 3 og 4 går i en uendelig, gjentakende sløyfe hvor hver tolkning er av høyere emergent orden enn den foregående – så lenge det er noe nytt å oppleve.
Erfarerens opplevelse av konseptet «tid», altså qualiet tid, må være nøyaktig slik du opplever tid. Det er umulig å beskrive innholdet i denne opplevelsen med ord, like lite som det er mulig å beskrive fullt ut med ord opplevelsen av konseptet «gult» – for eksempel.
Vi kan sammenligne en bestemt tid (og dermed også avstand) med andre tider (og avstander).
Vi kan sammenligne gult med andre farger.
Vi kan beskrive disse relasjonene, for eksempel at en tid er kortere enn en annen, eller at gult er mer eller mindre lik andre farger. Men vi klarer ikke å sette ord på opplevelsen av tid og gult i absolutt, isolert forstand.
Erfareren klarer dette, ordløst.
Alle opplevelsene av qualia er konseptuelt ubeskrivelige i seg selv, fordi konsepter og qualia er vesensforskjellige. Qualia kan bare beskrives konseptuelt relativt til andre qualia.
De mentale konseptene vi kreerer i et vanvittig antall og tempo beskriver altså relasjonen mellom qualiene, ikke den absolutte opplevelsen av dem.
Tid er forklaringen på de ulike avstandene som har oppstått mellom punktene. Tid oppleves som noe utstrakt, noe som har et før og etter, noe som var, er og kommer, noe elastisk ... som sagt, det er vanskelig å finne ord.
