Nå skal jeg introdusere et begrep, et ord – gi navn til denne magiske egenskapen som har skapt alt vi kjenner. Det er en trylleformel, et sim sala bim, et fiat lux! (bli lys, fra begynnelsen av Bibelen).
Du vet hva jeg sikter til, jeg har allerede trukket det frem flere ganger.
På norsk har vi det gamle, norrøne ordet «varhet», som betyr årvåken, på vakt, følsom for de minste endringer. Alma igjen.
Varhet er aktiv væren, en kreativ, erfarende tilstand.
Vi sier på norsk at en ulv er vàr, den har høy grad av varhet.
Men ordet varhet sier i seg selv ingenting om hva som vàrer.
Et slikt ord er nettopp det vi søker, for det er ingenting å si om det bakenfor.
Varhet beskriver en tilstand.
Samtidig rommer det en aktivitet, å vàre.
Og det rommer passiv registrering, å bli vàr noe.
Synes du dette nå blir veldig abstrakt og merkelig?
Om du detter av, er det fullt forståelig.
La meg prøve å illustrerer med en scene fra filmhistorien.
I Astrid Lindgrens film «Ronja Røverdatter» finner vi de nysgjerrige og konstant forundrede og spørrende «huldretussene» (rumpnisser på svensk), altså noen småtroll. De løper rundt omkring overalt og messer kontinuerlig:
«Varför då då? Varför då då? Varför då då?»
Slik er varheten. Den er en konstant undring, en evig jakt på svar. Et fokuspunkt. Hver gang det skjer noe, spør Erfareren seg hva det kan være. Den faller aldri til ro, men er permanent årvåken, på vakt, vàr.
Dette er ikke noe vi snakker om eller er oss bevisst i dagliglivet, for det er dette vi er. Dette er måleinstrumentet vårt som «måler» hva verden kan være for noe. Det er kikkerten som fanger opp alle bevegelser. Det er mikrofonen som fanger opp alle lyder.
Det er punktet inni deg som erfarer. Fokuspunktet ditt.
Hva vet vel disse apparatene om seg selv?
De vet like lite som du vet om ditt eget apparat, varheten.
Ordet varhet er i mine øyne bemerkelsesverdig rikt og rommer dyp innsikt. Det har røtter fra India og finnes i mange vestlige språk i mange varianter.
Det kan brukes som subjekt, «Varheten». Det betegner samtidig en tilstand, en aktivitet og også noe subtilt i tillegg, nemlig det å registrere passivt, men på et vis samtidig aktivt.
Ordet «Varhet» er egentlig perfekt for vårt bruk, men det er uvant for de fleste. Dessuten har det også en annen betydning på norsk, som er å være forsiktig, hvilket er forstyrrende.
I stedet velger jeg å holde fast ved begrepet jeg har brukt mange ganger hittil:
- Det erfarende: det universelle subjektet som erfarer, «Erfareren», det unevnelige bakenfor,
- å erfare: aktiviteten, verbet, og
- erfaring: observasjonen, resultatet av det å erfare, substantivet, objektet med tilhørende kvaliteter.
Disse ordene er velkjent for de fleste.
Også du erfarer.
Denne tilstanden kjenner du godt.
For å kunne erfare, må også du være erfarende. Og når du erfarer, utøver aktiviteten, vil du erfare «noe», samtidig som du vil måtte prøve å skape en forståelse av erfaringen, forstå hva «noe» er.
Dette «noe» er verden.
Tenkepause.
Ja, det kan være krevende å få under huden. Du skal få det presentert flere ganger og på ulike måter.
Vi snakker her om bærebjelken alt hviler på, universets fundament.
Du trodde kanskje at det var en ekstrem eksplosjon, noe voldsomt og kraftig.
Jeg sier at det var mer som et vagt pust eller et enslig glimt, det minste som kan tenkes. Dette glimtet var en tilfeldighet eller noe villet i Erfareren.
Erfareren er ikke i seg selv bevisst, for bevissthet fordrer at det er noe å være bevisst, et innhold. Det erfarende har kun evnen til å bli bevisst noe.
Det erfarende har en lyst, et behov, en vilje.
Det erfarende vil ha det gøy!
Slik kan det kjennes ut i deg som er menneske. Du finner denne kraften i kreativitet, skaperevne, nysgjerrighet, lyst, dragning, spenning osv. Og i kjedsomhet, tvil, undring, frykt, indre smerte – som er de nødvendige motsatsene.
Det er aldri fred å få!
Vi kunne kalt det livskraft, men det er et ord som gir for mange feil assosiasjoner.
Hvor var vi?
Vi har sagt at verden er en mental forestilling og at ingenting eksisterer, annet enn subjektet som danner seg denne forestillingen om verden, Det erfarende – «Erfareren».
Det eksisterer ikke noe annet enn dette.
Det erfarende mottar ikke impulser utenfra, for det finnes ingenting der ute.
Alt vi erfarer, er skapt av Erfareren, er erfaringer i Det erfarende.
Dermed har vi også svaret på hva «evnen» til Det erfarende er; nemlig å skape forestillinger, altså skaperevne, eller kreativitet.
Dette er ingen lek med ord, men hard nødvendighet. For hvordan skulle et univers kunne oppstå om ikke det fantes kreativitet, evnen til å skape?
Spørsmålet må stilles enten man er idealist eller materialist.
Trodde du vi dermed var i mål?
Vi skal dypere.
Kreativitet er ikke Erfarerens primære, essensielle funksjon.
Erfareren bedriver kun én ting, den opplever endringer – altså erfarer, hva ellers?
Verden er en lang, lang forgrenet kjede av opplevelser, hvor den ene følger den andre uten noen brudd.
Hvordan startet det hele?
Erfareren opplevde et første inntrykk og måtte tolke – forstå – dette nye og fremmede. Å tolke betyr å gi noe en merkelapp, et navn, et begrep, en idé – et konsept, som er ordet jeg ofte benytter.
Det er godt mulig at Erfareren får slike førsteinntrykk, glimt, i en uendelig strøm, akkurat som du kan få idéer eller oppleve inntrykk stadig vekk. Forskjellen er bare at alle dine inntrykk kan føres tilbake til det ene førsteinntrykket, mens den universelle Erfareren må få slike inntrykk uten at de kan føres tilbake til noe tidligere, sett fra vårt perspektiv.
Erfareren besitter iboende kreativitet, men det første og eneste som reelt sett måtte «skapes», er den bittelille endringen fra absolutt ingenting til eksistensen av «noe». Fra væren til væren med et minste mulig innhold.
Det er altså snakk om at «væren» blir vàr noe som er noe annet enn «væren» selv.
Gjennom dette oppstår to ting: «noe» som er begynnelsen på universet, men også «eksistens»; en erkjennelse av at Erfareren er noe annet enn «noe», dvs. noe i seg selv – et subjekt.
Jeg er. Det er Erfarerens oppdagelse –og dessuten at «Jeg» opplever «noe».
Alt som skal til er en «tiny mad idea», som A Course in Miracles formulerer det.
Det lyder søkt, men samtidig ikke, siden vi alle besitter en ekstrem evne til å fantasere.
Hvert av Erfarerens førsteinntrykk vil måtte resultere i et nytt, selvstendig univers, og alle disse er innbyrdes konsistente og dermed «levelige», men med helt andre fysiske størrelser enn hos oss.
De grunnleggende lovene er svært enkle, som vi skal se, og alltid de samme i alle mulige universer, for de har samme opphav; Erfareren.
Denne konstante, evige evnen til å oppleve endringer og samtidig tolke dem, altså skape livaktige fantasier, er Erfarerens iboende egenskap, den eneste den har.
Om denne egenskapen dermed er Erfareren, eller om Erfareren er en bevisst skapning bakenfor som har denne evnen, kan vi ikke vite fra vårt ståsted, for vi er inni Erfarerens opplevelse.
Vi kan dermed, foreløpig, si at Erfareren har tre tett sammenbundne funksjoner:
- Oppleve endringer, det jeg kaller å vàre.
- Tolke det opplevde, altså forstå endringene som et eller annet, abstraksjoner, konsepter, idéer om hva de er.
- Oppleve det tolkede, altså idéene – som qualia, en kvalitet som «kjennes», som vàres.
/ol>Det tredje punktet er det samme som det første, nemlig å oppleve. Dermed er dette en evig sirkel.Siden punkt 1 og 3 over ble til ett, kan vi samtidig da si at Erfareren egentlig gjør bare to ting:- skaper idéer gjennom tolkning, altså abstraherer, og
- opplever hvordan idéene kjennes, altså hvilken kvalitet – qualia – de har.
Også det å «skape idéer gjennom tolkning» er en opplevelse, men det er en opplevelse av noe abstrakt.
«Opplevelse av noe abstrakt» er det samme som tanke. Det kan også beskrives som «bevisst tolkning av endringer».
Se så, da dukket det altså opp en definisjon av tenking.
Dermed har det hele kokt ned til kun én ting: Erfareren opplever.
Denne opplevelsen er total, favner alt, for den arter seg som opplevelse av abstrakte idéer som tanker og opplevelse av tanker som kjennbare qualia (stofflighet, lys, lyd, emosjoner, følelsen av å være til osv.) – samtidig.
Noe annet finnes ikke.
Denne permanente, kontinuerlige opplevelsen – det å oppleve – er det vi kaller «liv».
Der starter historien vår om verden.
