Om du kunne zoome inn, vil du overalt se molekyler som dirrer hektisk.
Gå videre ned til det aller, aller minste, der hvor elementærpartiklene popper opp fra tilsynelatende ingenting i en frenetisk, uberegnelig dans.
Ta bort disse partiklene, sug ut all luften i en lukket beholder, reduser temperaturen til det absolutte nullpunktet slik at alt står helt stille, all endring skulle være umulig.
Ta deretter en doktorgrad eller to i fysikk og matematikk, hent frem kalkulatoren og regn ut hvor mye energi som fortsatt finnes inni den tomme beholderen.
Den er enorm, tilnærmet uendelig!
Denne kunnskapen kommer fra matematikken, den samme matematikken som ellers fungerer perfekt til å beregne energi i alle andre sammenhenger.
Dette tomrommet – et absolutt «ingenting» – kalles nullpunktfeltet og har altså en kolossal «evne til å utføre arbeid», forårsake endringer og skape masse.
Man har beregnet at innenfor en terning på 1 kubikkcentimeter, altså på størrelse med en sukkerbit, skjer det 10120 «hendelser» hvert sekund.
Dette er et ufattelig høyt tall, 10 med 120 nuller bak. Til sammenligning finnes det 1080 atomer i hele universet. Kroppen din har ca. 7 x 1027 atomer.
En «hendelse» kan være at det popper frem en «virtuell partikkel», at en virtuell partikkel utslettes, en bevegelse, at energien i et område endrer seg når temperaturen øker o.l.
Å skulle generere 10120 «hendelser» i «ingenting» i hver eneste kubikkcentimeter overalt i hele universet hvert eneste sekund – det krever en enorm, enorm, enorm mengde «energi». I fysikken omtales den som «uendelig» eller i det minste meningsløst stor.
Fordi energien tilhører nullpunktet, altså vakuum hvor ingenting annet skjer, velger forskerne å se bort fra den. Den er jo til stede overalt.
Alt i hele universet befinner seg «oppå» dette forrykt dirrende «feltet» av noe man ikke vet hva egentlig er. Man vet det fordi matematikken viser det og eksistensen av feltet er også dokumentert gjennom eksperimenter, blant annet ved å studere
Casimir-effekten.
Nullpunktenergien bare er der overalt, så for å få enklere ligninger, «normaliserer» man den vekk, trekker den fra overalt i ligningene.
Dette kan man gjøre når man er matematiker, men ikke når vi skal formulere en teori om hva verden er i essens.
Da kan vi ikke bare fjerne essensen.
