Etter hvert vil det oppstå et samspill mellom alt vi vet på et gitt steg. Resultatet av dette samspillet – altså den sammensatte, totale situasjonen i et hvert øyeblikk – danner så igjen basis for videre utvikling og samspill.

Dette begynner å bli komplisert, kaotisk. Det høres urealistisk ut at vi skal kunne nøste opp en slik kompleksitet, gjør det ikke?

Selvsagt, for vi mangler mekanismen, altså hvordan noe kan utvikle seg fra det ene til det andre og spille sammen med alt annet.

Mekanismen må også forklare hvordan det abstrakte, subjektive og materielle henger sammen og dessuten påvirker hverandre gjensidig.

Den må være gyldig på absolutt alle nivåer og i alle sammenhenger.

Denne mekanismen må være noe ekstraordinært, noe nytt og ukjent eller noe uhyre intrikat og ubegripelig, tenker du kanskje.

Verden fremstår jo som et ekstremt komplisert sted og med så mange kategorier, nivåer og dimensjoner at det hele er fullstendig uoverskuelig.

Hvordan skal det angripes?

Hvilken kunnskap og hvilke metoder har vi for å forstå en slik kompleksitet?

Et alternativ er igjen reduksjonismen.

Vi besitter en enorm mengde kunnskap om hva som skjer i det aller minste, på kvantenivå i fysikken. Forskerne leter etter en «Theory of Everything» (ToE) som forener alt vi vet om kraftfelt, partikler og naturlover. Håpet er at når vi kan vise hvordan alt henger sammen i det minste, kan vi derfra også forklare alt annet.

Dersom vi noen gang finner en slik ToE, ofte kalt «Gudsligningen», har vi trolig kun funnet en løsning for materie og fysiske fenomener, det vi kaller fysikalisme.

Fortsatt står vi overfor den formidable oppgaven å forklare alt som er subjektivt og abstrakt, og ikke minst bevisstheten selv – og det bakenforliggende, unevnelige (per definisjon): Det som erfarer.

Vi har ingen gode idéer om hvordan dette skal la seg gjøre fra et slikt utgangspunkt.

Hvilke andre muligheter har vi dersom vi forkaster reduksjonismen og fysikalismen?

« Previous Next »