Objektet for vår undersøkelse er det å erfare. Fenomenet er ikke-fysisk i sin karakter, mentalt. Det er en subjektiv opplevelse, og i så måte ikke noe objekt, men for å kunne studere det, må vi late som, betrakte det som et objekt.

Vi er avskåret fra å bruke fysiske metoder.

Jo, vi kan se at det er en nær forbindelse mellom fysisk aktivitet i hjernen og våre mentale opplevelser, men vi evner ikke å forklare mekanismen.

Hvordan kan en materiell hjerne skape ikke-materiell bevissthet og tanker?

Ingen vet. Denne flytende, men samtidig skarpe overgangen mellom de to kategoriene bevissthet og materie makter ikke naturvitenskapene å forklare.

Jeg postulerer dessuten at erfaring er det eneste vi med sikkerhet vet eksisterer, og erfaring er et mentalt fenomen.

Vi vet altså noe om det mentale, at det eksisterer, men vi vet egentlig ingenting om det fysiske, annet enn at i vår mentale forestilling opplever vi materie og fysiske fenomener.

Er det ikke da logisk å fokusere på det mentale i seg selv?

Må vi ikke da legge vekk reduksjonismen og det ensidige fokuset på materie og fysikk?

For å komme videre har vi etter min mening ikke noe annet valg.

Hva er alternativet?

Befatter vitenskapen seg med det mentale?

Vi har psykologi som studerer subjektive erfaringer direkte. Vi har også de sosiale vitenskapene hvor man studerer menneskers adferd i samspill med andre mennesker.

Disse mentale systemene må inkorporeres i vår teori, men de befatter seg med nettopp systemer, enten de danner et psykologisk komplett menneske eller beskriver interaksjon.

Disse vitenskapsgrenene befatter seg ikke med hva verden og mennesker fundamentalt sett er.

« Previous Next »