Eksisterer det noe utenfor det å erfare?

Eller er det å erfare identisk med det erfarende?

Hvordan kan det siste være mulig?

Alt vi ellers erfarer i denne verden, opplever vi å ha sitt opphav i en årsak.

Årsaken kan være noe som gikk forut i tid, eller noe oppstod som konsekvens av kontraster – polaritet, relativitet, som når mørke er lik fravær av lys, eller når noe stort blir sammenlignet med noe lite.

Når vi erfarer, følger vi den samme logikken.

Vi bruker tidligere erfaringer til å tolke nye erfaringer.

Vi sammenligner for å forstå. Men når vi går helt inn til kjernen og spør etter selve erfaringens årsak, dens opphav – ender vi på et umulig sted. Vi har ingenting å sammenligne med, ingen kunnskap om noe forutgående.

Med erfaringen som metode kan vi ikke vite noe om erfaringen selv, annet enn at den eksisterer.

Dette fremstår som umulig, uakseptabelt.

Vår innlærte logikk sier at det må eksistere en årsak også til den aller første erfaring. Vi forsøker å objektifisere vår egen subjektivitet. Fra vårt høyst begrensede perspektiv gir vi det navn som Gud, Jahve, Allah, Tao, Shiva osv.

Slik ser det ut fra posisjonen til et menneske. Vi har ingen metode for å studere vårt mentale opphav. Vitenskapens mest brukte metode, reduksjonismen, strekker ikke til. Vi møter en vegg. Ikke klarer vi å beskrive selve veggen og heller ikke hva som måtte befinne seg bakenfor, om noe.

Så hvilke andre metoder for undersøkelse finnes?

« Previous Next »