Dagen etter var hun hos meg fortsatt.

Jeg hadde en del sære grammofonplater som ville imponert selv de mest sortkledde på den tiden. Boasteins «Jeg har min egen luke», «Elefantene Er Kommet» med Det elektriske kjøkken fra Trondheim, «Ich habe keine angst» med Helge Gaarder og Guri Dahl.

Det imponerte ikke henne.

Derimot satte hun på Smokie, mens jeg prøvde å bortforklare at platen i det hele tatt befant seg i hyllen.

Hun danset.

Hun ble glad, virkelig ordentlig, svingende glad.

Hun klarte å invitere meg ut på stuegulvet og der stod jeg og vugget ved siden av henne, slik jeg trodde dans blant de kule skulle være i 1986. Hun ga blaffen i hvordan de kule danset, og danset i stedet slik et barn ville danset. Et pikebarn. Ikke voldsomt, ikke for mye.

Uten skall.

Da «Living Next Door to Alice» nærmet seg slutten, sakket hun bevegelsene og så tankefull ut.

«Det er noe med den låten», sa hun.

Hun hadde åpenbart lyttet til teksten og hørt hvordan vokalisten i Smokie øser ut sin sorg og lengsel etter Alice, hans hemmelige kjærlighet i tjuefire år som ble hentet av en limousin og forsvant.

Hun stoppet helt opp nå og så ganske alvorlig ut.

«Det er noe mer med den låten», gjentok hun.

«Jeg vet ikke hva det er, men det er et budskap der. Jeg skjønner godt at folk liker Smokie. Det er mer enn bare musikken», sa hun.

«Herregud. Ja, ja, ja!»

Jeg sa det ikke høyt, jeg tenkte det.

Hun gjorde nøyaktig som jeg alltid har gjort og alltid gjør. Hun fant spor langs stien, budskap, meldinger, sammenhenger. Hun analysere alt med hele seg, søkte etter den sanne meningen.

Hun lyttet til musikken på den måten.

Nå som skaden min er forstått, tenker jeg at dette ytterligere bekrefter også hennes skade, at også hun ble skutt ut som ubevisst barn, bort fra det trygge, og ut i verdensrommet for å klare seg selv.

Jeg har aldri truffet noe menneske som tar inn musikk, og alt annet forsåvidt, på denne måten. Ikke så dypt, så fullstendig. Bare Alma.

Jeg så spørrende på henne, uten å skjønne hvilke hemmeligheter «Living next door to Alice» skulle kunne tenkes å skjule. Hun var sikker i sin sak nå, men kunne ikke forklare hva det var hun var sikker på. Hun hadde sluttet å danse og var grav alvorlig.

Så kastet hun det vekk, et smil gjenerobret ansiktet og hun fokuserte, først ut i rommet, så på meg. Hun kom tilbake etter å ha vært borte et lite øyeblikk. Vi gikk tilbake til sofaen. Jeg undret meg over hva det var hun oppfattet. Vi satt i sofaen og jeg fortsatte å undre meg.

En annen kjempehit på den tiden var «Nikita» med Elton John.

Nikita er et russisk mannsnavn. Elton John synger til en mann han elsker på den andre siden av jernteppet, men videoen viser en kvinne. Snedig.

Det var hun som sa at det var sangen vår. Det var andre gangen vi danset til den. Vi klinte til den. Jeg holdt rundt henne da hun sa det. Det var i kjelleren på et eller annet utested. Det var lite folk, jeg tror vi hadde danset oss rundt et hjørne og var for oss selv.

Det pussige er at begge de to sangene handler om det samme: To mennesker som lever i hver sin virkelighet og aldri kan møtes.

Dette er små hendelser.

Jeg husker dem fordi jeg så at hun observerer og tolker som meg selv. Resultatet er hennes eget, men metoden deler vi. Vi er kontinuerlig på utkikk etter mønstre.

«Det er slitsomt.»

Hun sa ofte det, at noe var slitsomt.

For mye å analysere?

Neppe.

Noe annet gjorde det vanskelig, og jeg aner at det kan ha vært når hun ikke følte seg sett, ikke forstått.

Jeg blir selv sliten noen ganger, ikke av å være i kontinuerlig prosessering, men fordi jeg ikke klarer å formidle til andre det jeg ser og vet.

«De andre» har ikke apparat til å forstå.

Jeg kjemper for å bli forstått, men det er nytteløst. Kompleksiteten i det jeg vet er for stor. Det er ekstremt frustrerende og øker avstanden til menneskene.

Hun må også ha det slik.

« Previous Next »