Jeg kaller henne Alma og jeg traff henne 27. august 1985. Det var en tirsdag.

La meg først si at dette som nå kommer, kan være en fiktiv historie. Ingen faktiske opplysninger er nødvendigvis korrekte. Jeg sier dette for å «obfuskere», altså forvirre og skjule, men egentlig beskytte dem det gjelder.

Hun var tjueåtte, jeg var tjuefire.

Vi befant oss i den store kantinen på Universitetet i Oslo. Jeg spiste og leste avisen. Denne dagen hadde jeg registrert meg for å studere psykologi grunnfag.

Det var en ren og skjær «tilfeldighet».

Tilfeldigheter finnes ikke, men det er vi ikke i posisjon til å drøfte ennå.

Hun kom gående mot langbordet jeg satt ved.

Hvordan er det mulig at det eneste mennesket jeg i hele mitt liv har funnet som jeg opplever er som meg selv, kom gående tilfeldig bort til meg på Frederikke, som kantinen heter?

«Snakker dere om sjakk?» spurte hun.

Ved bordet mitt satt også en guttegjeng.

De må ha diskutert den pågående VM-kampen mellom Anatoly Karpov og hans pur unge utfordrer Garry Kasparov.

Den var en thriller.

Hun må ha fanget opp samtalen.

I mangel av svar fra de andre så hun videre bortover rekken. Mellom disse guttene og meg var det to ledige stoler, men hun trodde åpenbart at jeg var sammen med dem.

Så tok hun beslutningen. Valget. Hun smilte.

«Kan jeg sette meg hos deg?», spurte hun.

«Ja, vær så god», svarte jeg.

Hun satte seg ned.

«Jeg har ikke rukket å lese noe», kan jeg ha sagt.

Hun hadde diplomatisk spurt om det stod noe interessant i avisen.

Hun skulle ikke spise, hadde ikke med seg noe mat.

Hun ville noe.

Den videre samtalen klarer jeg ikke å huske.

Ordene, som bærere i en samtale, var ikke vesentlige.

Hvilket meningsinnhold de kan ha formidlet, var uten betydning.

Hun brukte noen ord. Jeg brukte noen ord.

Meningen befant seg et annet sted.

Det var hun som drev det. Jeg bare støtte imot. Mine ord kan ha fått hennes til å kveppe et øyeblikk. Hennes ord stilnet mine.

Bortsett fra avisen og tomatsuppen og bittelitt sjakkprat var det ingen innledende fraser.

Jeg husker at ulven i meg de første sekundene mobiliserte skjoldet av alminnelig høflighet og en anelse distanse. Vaktsomhet.

Hun var lik en katt som adopterer et nytt hjem.

En morgen står den utenfor døren din og vil ha mat. Man gir den et navn. Man gir den kos. Den gir kos tilbake. Det gjentar seg, den gir mer enn den får.

Den inntar sitt nye domene med største selvfølgelighet, men også med en vedvarende aktsomhet, som om den ser noe ikke vi ser, som om den vet at det kan umulig vare.

Jeg skulle på kveldsvakt i NRK Radio den dagen.

Jeg var relativt nyutdannet programingeniør. Jobben bestod i å avvikle direktesendinger og hjelpe journalistene med å redigere programmene og innslagene deres.

NRK lå et drøyt kvarter unna til fots. Vi gikk så sakte vi kunne forbi den øde bygningen til Kjemisk institutt. Bestefaren min, han med krystallene og kvantemekanikken, jobbet her på 1930- og 40-tallet.

Under krigen fikk de ansatte tildelt små jordlapper på plenen utenfor. Der dyrket de mest tobakk som de solgte for å skaffe nødvendige varer til familien. Da ville han stått der og spadd i bedet.

Jeg kan umulig ha tenkt på det denne dagen.

Vi kom ut på den store gressvollen som vider seg generøst ut i et storslått panorama over byen.

«Det er åpent her», kan jeg ha sagt.

«Ja», svarte hun kanskje, litt foran meg.

På den måten kunne jeg se henne.

Den svake vuggingen som kom fra en kraftløs svikt i hoftene. En uvane, ville mange tenkt. Kroppen hennes snakket med stegene. Kraften mot hofteleddet ble fordelt mykt utover og inviterte hele henne med i bevegelsen.

«Hun går helt og fullstendig», tenkte jeg.

«Det er slik vi er skapt for å gå», tenkte jeg.

Jeg går alltid litt bak.

Jeg stiller meg innerst i hjørner. Jeg står gjerne bakerst i køen, for å kunne observere. Eller jeg stiller meg aller fremst, for å ikke se, når det trengs.

Det trengs sjelden.

Det siste jeg ville akkurat nå, var å ikke se henne. Jeg ville følge henne, selv om det var hun som fulgte meg. Vi fulgte hverandre.

Vi kom oss nokså usett inn på pauserommet i andre etasje i radiohuset.

De siste ukene var jeg satt til rutinearbeid. Kjøre sporten, dra spaken opp for hallomannen i hovedkontrollrommet en gang i halvtimen. Folkemusikk.

Denne kvelden var planen tom, bortsett fra en jobb helt til slutt. Vi måtte bli der til nærmere midnatt.

Hva husker man fra et øyeblikk for mer enn tretti år siden?

Det var Alma og meg i det indre pauserommet og et par kvinnelige kolleger som satt og kjadret i det ytre.

Jeg så på henne. Hun så på meg.

Hun var allerede en dame, jeg var langt fra å bli den herremannen jeg kanskje omsider er blitt.

Det halvlange, lyse håret hennes dekket halvveis over et vakkert, symmetrisk ansikt. Ikke magert, ikke fyldig, akkurat passe. Litt firkantet, litt rundt. Nesten ikke sminke, om noen. Vennlig, behagelig.

Hun var lys i huden også. Det var noe glassaktig, skjørt over henne, eller snarere mykt.

Dersom jeg hadde tatt på henne, er jeg sikker på at det ville vært som å berøre denne puten, den hun hvilte på når hun gikk.

Jeg hadde ennå ikke tatt på henne, men satt og betraktet den litt firkantete kroppen.

Litt kinesisk.

Klærne, de sorte buksene, kåpen, som hadde et rett, enkelt snitt, forsterket inntrykket av noe spartansk og balansert. Stil, bevares, stil.

Fargene hennes var sort og grått. En avdempet, nesten sorgfull palett.

Derfor tiltrakk ansiktet hennes seg all oppmerksomheten. Under luggen så jeg to varme, vakre, blå øyne. De hadde et lurt glimt. Lekende, litt utfordrende, men først og fremst var de vid åpne, ikke i fysisk forstand, men i at de trakk inn alt som befant seg i rommet, meg inkludert.

Hun var intenst tilstede, uten anstrengelse eller nervøsitet.

Hun holdt hodet litt på skrått og brukte vinkelen til å justere intensiteten. Slik en spurv titter på deg.

Hun sendte ut en strøm av signaler. De var ment å skulle trekke meg mot henne, det var tydelig, men de var også undersøkende, granskende. Hun var like vaktsom som meg selv, men i en helt annen balanse.

Denne vaktsomheten, nærværet.

Jeg husker forundringen min over at hun satt der.

Hun hadde gjort et dristig valg.

Hun hadde fanget opp noen ord om sjakk, kommet til bordet mitt mens jeg spiste middag og leste. Hun må ha, sett, vurdert og bestemt seg og så gikk hun frem og sa, uten ord, at deg vil jeg være sammen med.

På pauserommet i NRK hadde hun satt seg litt på skrå overfor meg. Vi gjorde alt vi kunne for å ikke gi oss til kjenne. Vi lekte gjemsel og stilleleken.

Vi hadde truffet hverandre for en time siden og allerede lekte vi sammen.

Vi fniste, usikkert, nervøst, for min del.

«Hva er dette?», må jeg ha tenkt.

«Hva var det vi delte og forstod så likt?», spør jeg fortsatt den dag i dag.

En av de godt voksne damene i rommet ved siden av oppdaget oss og stakk nesen rundt hjørnet. Hun så overrasket fra den ene til den andre et lite sekund, før hun skjønte.

Så brettet hun ut ansiktet i et moderlig, anerkjennende smil, som hun straks innså var altfor stort og nysgjerrig. Munnen snurpet seg hurtig sammen og smilet gled over i et megetsigende blikk. Hun pilte tilbake. Det ble straks stille mellom damene i naborommet, så skyndte de seg ut.

Vi rørte ikke hverandre.

Jeg husker ingen ord.

Etter en litt for lang stund, tok jeg kontakt med vakten og spurte om Harald Are Lund kunne tenke seg å starte litt tidligere.

Det neste jeg husker er at vi befinner oss i K15, NRKs fineste radiostudio på den tiden, etter min mening.

Alma hadde satt seg beskjedent til på en stol like ved døren. Den store håndvesken stod ved siden av på gulvet og hun tok av seg den korte kåpen og la den oppå. Kroppen hennes satt lett. Skjelettet og det øvrige. Så myk. Vennlig. Betraktende.

Hun var tydelig nysgjerrig på den uvante og pikante situasjonen, men samtidig gjorde hun lite ut av det.

Da Harald Are Lund kom inn, hilste han med et nikk på henne.

«Har du tatt med deg kjæresten din?»

Jeg klarte ikke å si noe fornuftig. Alma kom meg til unnsetning.

«Vi ble kjent med hverandre i dag.»

Nå juger jeg, for hun sa aldri det, hun sa trolig ingenting.

Harald Are Lund himlet med øynene, men ikke som damen på pauserommet. Han tvinnet på den store, sorte snurrebarten sin og så tenksom ut.

«Tar du med deg jenta di hit på første date?», kunne jeg se at han tenkte.

«Hva slags idé er nå det?»

Kort stillhet.

Han senset at det var noe her som han ikke skulle kommentere.

Jeg mener jeg kunne se at han egentlig syntes det var litt tøft. Litt rock and roll.

Så forsvant han inn i studio, vred ned dimmeren og tente et stearinlys, hvilket var strengt ulovlig.

Harald Are Lund kan sikkert navnet på alle gitarene til alle artistene på vestkysten av USA gjennom tidene. Han kan fortelle nøyaktig hvem som spilte når og hvor og med hvem og hva de gjorde backstage etterpå, sammen med ham.

Programmene hans er lange. Det står noen stikkord på blokken og så er arbeidsmetoden å la assosiasjonene strømme fritt. Utfordringen hans er å få dem til å følge en slags fastlagt bane fra frontallappen, via et kognitivt senter om så måtte finnes, og videre til stemmebåndet og ut gjennom munnen.

Veien fra mikrofonen, gjennom den digre miksepulten, forsåvidt via meg, og inn på lydbåndet – lå klar.

Jeg var klar.

Alma var klar.

Harald Are Lunds tunge var lei, av å få utydelige instruksjoner.

Den lagde krøll.

Harald Are Lund fyrte av et nytt batteri med usammenhengende impulser, økte blodtrykket på en kul måte, tok noen kunstpauser med ilagte ventelyder og hørte med stor undring hvordan de nevrokjemiske signalene som hadde overlevd reisen, manifesterte seg som lyd, fremmed fra sitt opphav.

Han insisterte på å få fullføre setningene sine.

Setningene ville ikke.

Ny tagning.

For hvert forsøk ble jeg stadig kvikkere til å snurre rundt på stolen, gi spolebåndet en kraftig sveiv for å hjelpe det tilbake, finne startposisjonen, gå på interkommen med et «Klar til opptak?» og tvinge den stakkars, kule, lille mannen til å gjøre et nytt forsøk på å ytre noe han knapt hadde tenkt ferdig, langt mindre var forberedt på å formulere.

Det gikk latterlig lang tid. Vi tok sytten tagninger på det meste. Minst. Nå juger jeg trolig igjen.

Da vi nærmet oss slutten, kom Alma med en setning jeg husker, fremdeles, som det var i går.

«Uansett hva du gjør etter at du slutter her, skal du vite at jeg har sett deg i din perfekte rolle», sa hun.

Nå tuller jeg litt med rekkefølgen på ting. Denne episoden i K15 skjedde ikke før på vårparten mer enn et halvt år senere. Det har ingen betydning.

Jeg må altså ha fortalt henne at jeg skulle slutte i NRK. Den setningen, som hun sikkert sa på en mye mer ledig måte, som bare hun kan, fortalte igjen at hun hadde studert meg inngående.

Så sa hun altså noe slikt, noe som var helt sant. Nakent sant.

Ja, jeg var perfekt da, fordi hun så det og sa det.

Hun så meg, ikke sitt eget forvridde bilde av meg, slik absolutt alle andre ville gjort, fordi de er inni frykten sin, i forfengeligheten, usikkerheten, strategien, selvbildet sitt.

Hennes selvbilde stod ikke i veien for det hun så.

Hun var åpen som ingen andre jeg noen gang har truffet, annet enn meg selv.

Hun så sant.

Hun var våken.

Hun er også en ensom ulv, burde jeg ha tenkt da. Men dette var trettiseks år før jeg selv forstod hvem jeg selv egentlig er.

Vi kjørte sammen i den nedslitte, røde Ladaen hjem til leiligheten min på Kampen.

« Previous Next »