En vei til å våkne er altså gjennom å se større på alt, se fra et perspektiv «utenfra» som også inkluderer deg selv, og på den måten oppdage hva du er en del av og hva du egentlig er.
I Bhagavat Gita (Herrens sang), som er en av de sentrale tekstene i hinduismen, gis det
tre veier til å bli spirituelt opplyst. På 1400-tallet ble det føyd til en fjerde:
- Karma Yoga, handlingens vei (the Path of Action)
- Bhakti Yoga, hengivelsens vei (the Path of Devotion)
- Jnana Yoga, kunnskapens vei (the Path of Knowledge)
- Raja Yoga, meditasjonens vei (the Path of Meditation)
I sum kalles disse gjerne for «de fire veiene til realisering» (Four paths to realization). Det handler altså om hvordan man kan komme til innsikt, kommer til å vite, forstå eller erfare noe høyere, noe guddommelig.
Jeg er ingen ekspert på hinduismen og disse fire veiene er tema for endeløse diskusjoner og mange tolkninger opp gjennom historien. I stedet vil jeg gi deg min egen, intuitive forståelse, ikke for å belyse Bhagavat Gita, men fordi denne firedelingen i mine øyne gir mening og fordi jeg er nødt til å utvide det jeg allerede har sagt i dette kapitlet.
Det finnes altså ikke bare en vei til å bli opplyst. Det finnes like mange veier som det finnes levende skapninger, for vi er alle på vei mot å «kjenne oss selv», som Jesus vel sa – «transcendere oss selv», ville man sagt i Østen.
Det handler altså om å forstå seg selv i forhold til det hele.
For å komme dit, må vi legge bort Egoet vårt, se forbi forestillingen om at jeg, jeg, jeg, jeg, jeg ... er, gjør, tror, tenker ... ut ifra bare meg selv.
Du skal komme til den innsikt at den du tror du er, ikke er den du tror du er. Du skal oppdage deg selv som noe annet enn «deg selv».
Jeg formulerer det nettopp slik for å få frem det sirkulære, catch 22, høna og egget, det tilsynelatende paradokset i å skulle kunne vite noe om seg selv fra perspektivet til det samme selvet.
Det kan, rent prinsipielt, løses på bare en måte: ved å tre ut av sirkelen, fjerne dette problematiske selvet fullstendig, forstå at paradokser ikke kan eksistere, for alt er egentlig ett.
For å erfare dette ene, hele, egentlige, må alt det tilsynelatende oppsplittede, separerte, individuelle forlates.
Sagt litt enklere: Du må glemme deg selv, om så bare for et lite øyeblikk. Da vil du se, forstå, erfare at det eksisterer noe annet og uendelig mye større. Et lite glimt er nok for å bringe deg inn på en helt ny kurs, for når du først vet noe, har erfart noe, kan det ikke glemmes.
Så de fire veiene, da? Hvordan kan de forklares på en enkel måte?
Her har du min versjon, for «dummies like myself»:
- Handlingens vei: Du vier deg til gode gjerninger og omsorg for andre. Gjennom det fjerner du fokuset på deg selv og oppdager at vi alle har samme håp, lengsler, behov, tanker osv. Du oppdager at vi er det samme, i essens, og at denne essensen er det som forener, ikke skiller oss. Du oppdager «det store bakenfor».
- Hengivelsens vei: Du underkaster deg og gir deg hen til noe større og mektigere enn deg selv. Dette kan arte seg som gudedyrkelse, bønn, seremonier, tekstlesing, religiøse studier osv. Du fokuserer på det guddommelige og ikke på deg selv. Dogmatiske religioner (basert på læresetninger) driver med dette.
- Kunnskapens vei: Du opplever på egenhånd, gjennom traumer, din egen psykologi, intuisjon, åpenhet, fravær av frykt eller evne til å gå inn i frykten, ditt avvikende utsyn på verden – at ting er annerledes enn de fleste tror. Hele denne boken du nå leser, er én slik historie. Hvordan man kommer til kunnskap på egenhånd vil være høyst individuelt.
- Meditasjonens vei: Du kan legge vekk Egoet ditt gjennom dyp meditasjon. Men jeg vil si det på en litt annen måte: Du kan oppdage ditt autentiske selv gjennom å utvide varheten din, fullstendig. Da oppdager du det våkne punktet i deg som er deg, den som forestiller seg Egoet ditt, hovedrollen du spiller, den du tror du er, men som kun er en selvlagd konstruksjon. Nøkkelen er å oppdage nået, og at alle din tanker om fortid og fremtid er bare spinn. Bare nået eksisterer, og om du gir fullstendig slipp på alt annet og går totalt inn i det – så opplever du det.
Osho har en åtte minutter lang video hvor han på overbevisende vis både forklarer og demonstrerer fullstendig tilstedeværelse i nået, total varhet, full meditasjon – i våken tilstand, foran kamera og en stor forsamling:
You Have Thousands of Opportunities Every Day to Have Wonderful Experiences.
Det er så enkelt, sier Osho. Du må ikke tro på Gud, ikke tilbe en Messias, du behøver ingen hellig bok, ingen ritualer, ingen menighet, ingenting. Du skal bare stoppe fullstendig opp og simpelthen være.
Varhet. Denne varheten ble jeg kjent med i 1985. Det var en gjenkjennelse, en tilbakekomst. Du skal få høre om det i det neste kapitlet, som handler om Alma.
Osho sier at vi skal ta inn verden uten å tolke eller prøve å forstå den.
Ikke gjøre den til kunnskap.
Han forfekter altså det motsatte av alt jeg har sagt hittil, som jo er at du nettopp skal komme til kunnskap; større kunnskap, større perspektiv.
Osho viser oss en helt annen vei, som jeg vet er den rette for mennesker som ikke er så analytisk anlagt som meg selv, som ikke er skadet på min måte. Jeg har sett det, på deres respons, at dette er riktig for dem.
Ikke tenk, ikke forstå, ikke gi navn til noe, ikke let etter sammenhenger, ikke let etter noe større bilde, noe høyere eller dypere eller annerledes. Resigner fullstendig inn i deg selv, det du er her og nå, og bare vær.
Bare vàr, ville jeg sagt, det er det samme.
Ikke tenk at fuglene synger, hør på sangen, ikke tenk på sangen, hør på lydene, ikke tenk at det er lyder, bare hør! Ta det inn i deg selv. Se, lukt, smak, kjenn alt på samme måten, uten forklarende fortid eller forventninger om fremtiden. Ikke si at noe er pent eller stygt, slik eller sånn. Bare ta imot.
Du må ingenting.
Det er så banalt, så enkelt, så umiddelbart, så fullstendig ukomplisert, blottet for alle idéer og mekanismer.
Verden bare er.
Det er et faktum, det eneste.
Osho viser i videoen hvordan han selv stopper opp og går inn i det. Hver dag har du tusenvis av anledninger til å være fullstendig vàr, sier Osho. Prøv det, oppfordrer han, selv om du befinner deg midt på en markedsplass.
Gjør dette til din levemåte, din eksistens. Vær til stede her og nå, alltid. Opplev direkte. Med øvelse får du det til og vil etter hvert befinne deg i en tilværelse blottet for lidelse. I stedet vil du finne lykke, letthet, kjærlighet.
«Don't worry, be happy», for å si det med Bobby McFerrin.
«Don't worry 'bout a thing, cause every little thing gonna be all right», for igjen å låne ord fra Bob Marley, nå fra sangen «Three Little Birds».
Osho går lenger enn som så.
Du vil oppleve en eksplosjon, sier han. Det er en av de mest vidunderlige opplevelsene du kan ha, selv om du befinner deg midt i verdens mas. Også verdens mas antar en egen skjønnhet, for deg.
Oshos varhet er hans primære vei til innsikt, ser det ut som. Min er en annen, men jeg kjenner også denne varheten. Jeg har opplevd den fullstendig ved fire-fem anledninger og kan bekrefte at det er noe helt spesielt.
Det var et øyeblikk for to år siden på plassen foran rådhuset i Oslo, hvor jeg på mine sykkelturer ofte stopper, setter meg på en benk og titter på folk. Denne dagen var det som å være på et teater. Jeg så folk haste hit og dit, alle i hver sin rolle, alle i et samspill, tydelig opptatt av å være noe, gjøre noe, skulle noe, reagere på andre mennesker.
Jeg befant meg med ett på utsiden.
Jeg var noe annet enn alt dette.
Jeg så mine medmennesker som personaer i rolle. Forretningsmannen slik han ville blitt karikert i et teaterstykke for barn. Sinte tante Sofie, den blide bakeren, politimesteren som vil alle godt, den filosoferende meteorologen i tårnet, mødre og fedre, ungdommer – alle opptatt av rollen sin.
Menneskene ble til fargerike rollefigurer som var hundre prosent i sin egen innbilning. Jeg tok dem inn akkurat slik de fremsto, og måtte le høyt! De var så selvhøytidelige og prøvde så hardt, eller de bare var noe helt for seg selv, uten å forstå hvor karikerte de var.
Når de møtte blikket mitt, forstod jeg at de følte seg avslørt. De ble sett, kledd nakne, observert i sitt rollespill. Noen ble usikre, andre slo opp et stort smil og solte seg i mitt skarpe, ikke-dømmende blikk. Mange prøvde å gjøre seg usynlige, men de fleste merket ingenting. De bare var i selve dette livet sitt, tydeligvis uten refleksjon.
Men barna skilte seg ut. De så meg på samme måten som jeg så dem. Vi så hverandre uten roller. Dette har jeg opplevd mange, mange ganger med barn. Sikkert du også. Det er fantastisk.
Det hele var en forestilling som jeg plutselig var i stand til å ikke tolke, ikke legge mine egne ting på toppen av. Det var rett og slett kjempegøy!
Dette er også teatrets magi. Skuespillerne viser oss roller og all dårskapen og forvirringen de lever i. De portretterer og karikerer livet i all sin elendighet og innbilte storhet.
I salen sitter publikum og forstår gradvis at det handler om dem selv, ikke noen andre. De betrakter seg selv fra en posisjon av stillstand og ro. Et godt teaterstykke gir innsikt, aha-opplevelser, katarsis, renselse, helbredelse.
Vi ser det absurde i våre egne forestillinger. I teatret kaller man det attpåtil for nettopp en forestilling.
Så stivnet teatret, kom inn i former, ble opptatt av det visuelle og stilistiske, det språklige og rytmiske. Som med alt annet, ble det tvunget inn i former, sjangre, stilretninger, regler.
Dette er imot teatrets vesen. Derfor gjesper vi når vi synker ned i plysjen på Nationaltheatret, landets hovedscene som er det mest stivnede teatret vi har.
Derfor dukker det stadig opp improvisasjonsteatre, nysirkus, eksperimentelt teater, klovneri. Alt sammen er forsøk på å fjerne det stivnede, gjenoppfriske relevansen, skape det magiske øyeblikket hvor vi ser oss selv utenfra og plutselig forstår at kanskje er vi ikke bare publikummere som ser en forestilling, men det vi ser er livet vårt som «passerer revy», mens vi, jeg, du, er noe annet enn alt dette.
Vi er seeren.
Osho sier at du ikke skal redusere opplevelsen til kunnskap, ikke være flink.
Kunnskap er som støv foran øynene dine som hindrer deg i å se det som egentlig er. Virkeligheten er alltid tilgjengelig, men du er ikke tilgjengelig for den. Dette er kjernen i Zen, sier Osho, han er selv en Zen-master.
Å ikke redusere opplevelsen til kunnskap?
Hele denne boken er jo formidling av dyp, intuitiv kunnskap, ervervet gjennom et liv med mange spesielle oppdagelser, bearbeidet analytisk og presentert som en teori, et system – av nettopp kunnskap.
Hvordan kan begge disse måtene å være tilstede på i verden lede til spirituell innsikt?
Svaret er enkelt.
De to måtene er det samme.
Abstrakt kunnskap ervervet intuitivt og opplevd som tanke – og opplevelsen av den samme kunnskapen som noe materialisert i verden rundt og inni deg – er to måter å oppleve den på som begge er like gyldige, fordi begge er opplevelser av kunnskapen i det kollektive.
Det som ikke er gyldig, er å forvrenge kunnskapen som er den «virkelige» verden, la dine egne, private tolkninger, tanker og forestillinger få legge seg oppå i stedet for det som faktisk er. Egoet ditt får dominere alt du tenker og gjør, og Egoet ditt er «blindt».
Dette er det som menes når man i spirituelle kretser sier at vi «drømmer».
Vi kunne like godt sagt at vi lager privat surr i hodene våre, som regel forårsaket av en eller annen form for frykt. Når surret stilner, ser vi det som egentlig er, vi «våkner».
Tåkete?
Jeg bruker her ord og snakker om ting som vi ennå ikke har tatt for oss grundig nok. Jeg skal komme tilbake til dette i fortsettelsen og kanskje særlig i det siste kapitlet.
Bare les videre, du kommer i mål til slutt, selv om du her og der tror du faller av. Jeg lirker forståelsen inn, manipulerer deg uten at du merker det (bøøø!) – men noen ganger merker du det likevel.
Det du akkurat nå opplevde, min lille forklaring i de foregående linjene, var et lite stykke meta, altså informasjon om informasjonen, ord om ordene, en betraktning av betrakteren. En ut-av-deg-selv-opplevelse. En observasjon fra en metaposisjon, fra en høyere posisjon. Altså nøyaktig det samme som jeg opplevde på Rådhusplassen for to år siden.
Hvor var vi?
«Kunnskapens vei» sier at du skal søke kunnskap om hvordan alt henger sammen.
«Meditasjonens vei» sier at du skal oppleve virkeligheten direkte gjennom egen erfaring ved å stilne alle tanker om hvordan det hele henger sammen.
De to veiene er tilsynelatende motstridende.
Begge veiene gir tilgang til taus kunnskap som ikke kan formidles med ord, men må oppleves.
Det er to vidt forskjellige opplevelser, men samtidig er de like.
Å komme til kunnskap oppleves som å ha et digert leksikon tilgjengelig til en hver tid. Leksikonet gir presis, intuitiv, forståelse av all bevegelse, all dynamikk, alle relasjoner som overhodet eksisterer til all tid. Du bare vet hvordan det virker og ser nødvendigheten i alt som skjer.
Dette lar seg også forklare til andre, for alle har tilgang til denne kunnskapen og kjenner den. De lar den bare forbli ute av fokus hele livet igjennom. Derfor vil du møte nysgjerrighet, men også utrolig mye motstand og frykt, når du henter ut sannheter fra denne umiddelbare kilden.
Å komme til det virkelige gjennom varhet og meditasjon oppleves som noe totalt koselig, stille, trygt, vennlig, beskyttende, varmt, kjærlig, fargerikt, levende, fredfullt, enkelt, autentisk, altomfattende, udiskutabelt, ekte. Det er som å komme hjem til noe du alltid har kjent, det du kom fra. Det er en ren følelse, blottet for mental innblanding.
Begge veiene åpner en tilgang til «det bakenfor deg selv» og begge deler er subjektive, tause opplevelser som ikke lar seg fullt ut formidle til andre.
Kunnskap og ikke-kunnskap er det samme.
I mine øyne er det en sensasjonell observasjon.
Når det først har skjedd at du har våknet, besitter du en erfaring som aldri kan tas fra deg igjen. Men den kan på nytt komme i bakgrunnen og glemmes i det daglige, for det livet vi lever, skygger effektivt for det dypere og bakenfor.
Derfor snakkes det ofte om å «huske», at vi må minne oss selv på alt det vi egentlig vet. Dette gjelder ikke bare for de som har hatt opplevelsen av å våkne på en eller annen måte. For det vi oppdager gjennom en oppvåkning, er noe vi også visste før vi ble født.
Nå kunne jeg snakket om reinkarnasjon, men det er for tidlig. Vi mangler brikker i puslespillet.
Akkurat nå vil jeg i stedet peke på ytterligere et videoklipp, denne gangen med en ung kvinne som heter Anna Brown. Hun kaller seg selv «Just a lass who likes to sometimes chat about this beautiful simplicity».
Klippet er på ca. 20 minutter og viser en person som i hovedsak har «brutt igjennom» ved å åpne fullstendig opp for varheten sin.
Lytt til hva hun sier, men se også hvordan hun er tilstede. Det er fascinerende og talende:
Don't Worry Just BE.
