Frontpage Summary Full text (free) Audiobook (free) Buy the book Videos Podcasts

3.1. Elektronikken

Mest var jeg opptatt av noe ganske annet. På elleveårsdagen min fikk jeg et elektronikkbyggesett.

Jeg lagde sirener og styringsmekanismer, forsterkere, radiomottakere og -sendere. Jeg eksperimenterte med logiske og hybride kretser. Jeg strakk lange antenner bort til naboens hus og enda lenger for å kunne ta inn radiosendinger fra det store utland på kort- og mellombølgen.

En inngiftet ingeniør-onkel i Trondheim gav meg en pappeske full av komponenter, blant annet transistorer av det slaget som var de aller første som ble lagd, f.eks. germanium-transistoren OC74 fra tidlig på 1960-tallet. Da var transistoren bare et drøyt tiår gammel som oppfinnelse.

I sommerferiene i Oslo trålte jeg byen etter alt jeg kunne få tak i.

Tolvåringen oppsøker engroslagrene og klarer å snakke seg forbi resepsjonsdamen og inn til de gamle herrene på lageret med grå frakker, som i undring fyller poser med transistorer, dioder, motstander, kondensatorer, spoler, transformatorer og alle slags integrerte kretser, sensor-halvledere, potensiometre, brytere, innbyggingskasser osv.

Ha meg tilgitt oppramsingen, jeg elsker disse nerdeordene.

Tolvåringen går til «Kristiansen Sport og Elektro» på Lyngseidet og får dem til å ta inn et par kilo jernklorid så gutten kan få etset ut ledningsbanene på kretskort som han har kopiert fra den danske boken «Anvendt Elektronik» eller tidsskriftene «Hobby elektronikk», «Popular Electronics» osv., overført med UV-lys til et kretskort sprayet med et stoff som tåler etsing.

Deretter boret han hull med en miniatyrdrill, spesielt lagd for syltynne bor, for å kunne lodde på komponentene. Som regel virket det til slutt.

Tolvåringen går med avisen i Oslo i sommerferien og tjener penger til en Tandberg 3400X spolebåndopptaker for å kunne kjøre ulovlige radiosendinger via selvbygd FM-sender. Rekkevidde ca. 2 kilometer.

Lensmannen bodde bittelitt utenfor dekningsområdet, tror jeg. Han fulgte sikkert ikke med på ukurante FM-frekvenser uansett.

Tolvåringen bruker julegavepengene til å kjøpe det som anses som verdens første videospillkonsoll, Magnavox Odyssey. Det kunne såvidt fremføre en enkel versjon av «tennis» via UHF på TVen. Den voluminøse plastdingsen kostet en formue, ble produsert i USA, eksportert til Tromsø og kjøpt av landsdelens største og minste nerd.

Jeg var fascinert av lydbølger, elektromagnetisme, energi.

Det foregikk ting inni de elektroniske komponentene som for meg var mer virkelig og viktig enn konkurransen i skolegården. Viktigere enn lærer Eriksen og prest Flokkmann.

Elektronikk er kvantefysikk.

Det handler om elektroner, elektromagnetisme, noen ganger lys. Det handler om bølger og partikler. Frekvenser. Hvordan alt i realiteten bare er ... bølger, enten vi snakker om lyd, lys, vann, elektroner eller kosmos.

Vi lærer om dette på skolen, men ikke i sjette og syvende klasse på grunnskolen. Og ikke på en så konkret og eksperimentell måtte. Ikke over så lang tid.

Jeg må ha holdt på i tre-fire år. Intenst.

Midt oppi dette, en dag jeg gikk gjennom «myra» (den med kloakkutslippet), skjedde det noe.

Myra var et svært fuktig sumpområde på noen hundre meter i alle retninger, som var den raskeste snarveien for ungene på vei fra «sentrum» opp til skolen. Det var lagt ut planker som vi hoppet og balanserte mellom.

Jeg husker at det var snø i omgivelsene, jeg befant meg i myra med nesen mot skolen. Akkurat det øyeblikket var jeg alene.

Et glimt av intuitiv kunnskap slo ned i meg.

Du vet, plutselig skjønner man noe, på et dypere og mer subtilt plan enn det som er mulig å formidle med ord. En epifani.

Jeg skal likevel prøve.

Alt er bølger.

Alt er potensiale, slik spenning er potensiale.

Alt vekselvirker, det vil si at absolutt alt påvirker absolutt alt.

Vi mennesker, som alt annet dødt og levende i hele universet, utgjør et maskineri av nødvendighet.

Ingenting er viljestyrt, ikke egentlig.

Samtidig skaper vi vår egen virkelighet, våre egne syner. Disse bølgene, potensialene, blir omdannet, oppfattet, tolket, forstått av oss tobente apekatter – som noe materielt, fysisk, eksisterende.

Partikler.

Det var det jeg «så», forstod i mitt indre.

Jeg «opplevde» at det hele, i form av partikler, bølger, energi, «kom sammen».

Det var ganske vagt og flyktig, men det var «sant».

Jeg husker at det var en opplevelse av hva fysikk er.

Javel, tenkte jeg.

Det var ikke noe sjokkerende i dette. Elektronikken hadde vist meg det forlengst, uten at jeg hadde overført kunnskapen til verden som hele.

Nå forstod jeg sammenhengen mellom elektronikk og alt annet.

Og hvilken nytteverdi hadde dette for en prepubertal, veslevoksen gutt med enorme sosiale problemer?

Jeg brukte min nye forståelse i et forsøk på å løse det som dengang, som nå, var mitt største problem. Det var en logisk ting å gjøre. Og mitt største problem var å forstå andre mennesker. Guttene som alltid konkurrerte. Jentene som alltid konkurrerte.

Jeg observerte mine venner, lærerne, de voksne og alle andre.

Jeg forstod ingenting.

Det jeg ikke forstod, var ikke spillet, kampen, utprøvingen av styrke og attraksjon. Dette forstod jeg utmerket godt. Det var primitivt, uinteressant.

Det jeg ikke kunne forstå, var hvorfor ikke alle andre også kunne forstå dette som jeg nå hadde sett. Det var jo så åpenbart.

Hvorfor gadd de?

Hvorfor satte de seg ikke heller ned med meg og prøvde å komme litt dypere? Hvorfor var de ikke nysgjerrige?

Det var min gåte.

Mitt forhold til mennesker, alle andre mennesker, endret seg i dette øyeblikket.

Jeg merket det ikke da, men pinnebarnet hadde vokst. Flyttet opp en etasje. Utvidet sandkassen til nå å omfatte hele universet.

Alt i universet var blitt pinnebarnets studieobjekt. Alt i universet kunne forklares ut ifra ... dynamikk. Det var det beste ordet jeg hadde.

Senere lærte jeg om kaosteori, komplekse dynamiske systemer.

Alt flyter.

Alt er potensialer som utløses.

Også konkurransen i skolegården. Også menneskets mest private tanker, vårt psykologiske Ego, det vi snakker med og fra.