Også vi pinnebarn trenger nærhet.
I praksis ser det slik ut: En sånn som meg blir invitert inn i en samtale eller går på eget initiativ bort til andre. Andre tør ofte ikke nærme seg oss. Jeg lytter litt, kanskje et halvt minutt, til jeg har oversikt over temaet.
Så åpner jeg for en liten vårflom av assosiasjoner, blander inn noen spesifikke faktaopplysninger, gjør en liten språklig vri for å pense inn på en sammenheng, og konkluderer så raskt som mulig.
Folk klarer bare å henge med et lite øyeblikk, før jeg lander en tilsynelatende åpenbar «sannhet» som de fleste oppfatter som interessant, kuriøs, forløsende, konkurrerende.
Det er en sannhet, eller forsåvidt hva som helst, f.eks. en vits eller avsporing, som knapt noen er i stand til å følge opp.
Det tar meg femten sekunder å bli stemplet som en weirdo, gjerne på livstid, i min samtalepartners øyne.
Som barn prøvde jeg å gjøre som de andre. Jenter, fotball, svømming, volleyball, ungdomsklubb, friminutt. Epleslang, store uteleker med masse unger i sene høstkvelder.
Gode minner.
Jeg gjorde alt dette.
Jeg fikk lov til å være med. Ingen drømte om å stenge meg ute, for jeg hadde noen krefter, om enn ubegripelige, som var utenfor andres kontroll. De forstod at jeg var «smart» og utilnærmelig. Dessuten var jeg en yndling blant lærerne på skolen. Jeg var på en måte på de voksnes nivå allerede som barn, intellektuelt. Ofte forbi også.
Sosialt var jeg derimot totalt underutviklet, først og fremst fordi jeg ikke kunne binde meg til noen på grunn av skaden, men etterhvert også på grunn av mangel på utfordring fordi de fleste lot meg i fred.
Denne underlige skapningen, pinnebarnet, nerden, weirdoen, den introverte – har nemlig noen fordeler.
Denne personen går fritt.
Denne personen har også evnen til å trenge igjennom hva det skal være, på flere måter.
Jeg kan bruke mot folk det jeg har lært om sosialt spill. Manipulere.
Men det er uinteressant. Det er ikke mitt spill, hverken den ene eller andre veien. Jeg fungerer ikke slik.
Jeg er ingen soldat. Men jeg kan styre slaget, strategien, sikre kvaliteten, øke effektiviteten. Forutse. Det er jo det jeg automatisk driver med hele tiden.
Jeg manipulerer aldri. Det er skittent spill, for enkelt når man har så sterke våpen.
I stedet lar jeg folk få sette feller og gå i dem selv. Slik som Sokrates på torget i Aten utfordret byens borgere til å svare på filosofiske spørsmål og dermed selv oppdage svaret – eller egen manglende innsikt.
Jeg kan også ta styringen når det trengs. Når situasjonen er spesiell.
Fordi jeg er nøytral, ikke tilhører noen flokk, ikke er definert entydig – kan jeg ta hvilken som helst solorolle og stå frem med troverdighet.
Om noen skulle spørre om grunnlaget for autoriteten jeg plutselig viser, har jeg svar i rikelig monn. Logiske, fornuftige svar – og motspørsmål om nødvendig.
Pinnebarnet har kunnskaper og bryr seg ikke om hva andre måtte mene. Dette bortreiste, oppslukte, innadvendte barnet tar plutselig styringen. De andre tør ikke. De våger ikke tre ut av gruppen.
Hvis noen andre skulle ville overta på en mer menneskelig, inkluderende og trolig også mer kompetent måte, trekker jeg meg straks tilbake. Autoritet er like uinteressant som normalitet. Kun verktøy.
Den sosialt «mistilpassede» personen har også en annen fordel.
Som nevnt, ble jeg ikke utestengt noe sted. Jeg tilhørte ingen steder og alle steder.
Jeg var jo bare én person. Ingen trussel. Jeg er fortsatt ingen soldat, jeg fungerer ikke slik. Da får man ikke fiender, eller rettere sagt, fienden vet ikke hvordan de skal ta opp kampen med en som ikke kjemper imot. Du kan sikkert gjette at jeg er militærnekter.
Jeg tok ikke opp konkurransen med noen. Jeg fikk bli med.
I tillegg oppsøkte jeg miljøer i randsonen. Homofile, pønkere, radikale, rusmisbrukere. De andre som heller ikke har funnet seg til rette.
Jeg er en av dem. Denne digre gruppen av mistilpassede, ofte nokså ødelagte mennesker – er min flokk. Jeg slapp inn. De kjente meg igjen. Outsideren.
Jeg skal ikke gå i detalj, men det ligger en rikdom i dette.
Jeg har kunnet samle impulser, erfaring, lærdom, kunnskap og klokskap fra mange kilder. Jeg har fått en liten dose kjærlighet og tilhørighet uten egentlig å ha fått det. De som har lite, deler det de har, for de vet hva det er verdt.
Fordi jeg ikke er en «normal» type, ikke tilhører et bestemt sosialt miljø, men har sett inn i mange – innbiller jeg meg at jeg har et bredere og dypere utsyn enn «de normale».
Når mennesker rundt meg har fordommer og sikre meninger, blir jeg bare stille.
Jeg er
Lillelord.
Han var en guttunge fra beste vestkant i Oslo for hundre år siden som krysset sosiale grenser i en sterkt klassedelt by ved å gå inn og ut av miljøer hvor han ikke hørte til. Mye av det Lillelord gjorde i Johan Borgens fantastiske bøker, har også jeg gjort.
Min relasjon til mennesker og miljøer generelt har dermed også gitt meg innpass hos kvinner.
Jeg oppfører meg til dels slik kvinner gjerne gjør. Lyttende, passiv, observerende. Jeg har vokst opp med en mor og bestemor, ingen far eller bestefar. Jeg har to døtre, ingen sønner. Men jeg kan ikke bli et fullverdig medlem av kvinnefellesskapet. Jeg er mann.
Så er jeg likevel ingen typisk man, ikke farlig mann, ikke (bare) dum mann, ikke på lag med menn. Jeg er på lag med kvinner, ligner dem mest. Og jeg drar ikke andre menn med meg.
Men jeg er mann. Et seksuelt objekt i kvinners øyne. Samtidig er jeg så rar at jeg fremstår som en håpløs amatør i flørting, slik jeg er en amatør i alle sosiale situasjoner, bortsett fra én.
Lytt nå.
Pinnebarnets sinn er en mønstergjenkjenningsmaskin.
Noen av oss opplever – noen ganger fysisk – at hodet suger til seg data i enorme mengder og kverner kontinuerlig slik at nesten all kapasitet til enhver tid er okkupert inni der, i tankene. Også vår egen hjernes funksjon er gjenstand for våre undersøkelser.
Vi ser innover. Vi har et aktivt, operativt forhold til intuisjon. Vi lytter til oss selv.
Jeg har gradvis oppdaget at jeg er i en merkelig tilstand av det andre vil kalle meditasjon.
Nå begynner det å bli mye her. La oss få litt orden på det.
Jeg snakker altså om to ting. Det ene er at mange av oss er overutviklede analytikere. Så er det noen av oss som også tilsynelatende har en annen velutviklet egenskap i større grad enn andre.
