19. En ny reformasjon
Det er store ting vi driver med her. Enig? Det er ikke noe nytt, altså at det skjer store ting en gang i blant opp igjennom historien.
Det jeg forsøker i denne boken, er å lappe sammen noe som gikk i stykker for flere hundre år siden, nemlig splittelsen som den gang skjedde mellom ånd og materie. Vitenskapen stakk av med materien og alt «fysisk», mens kirken fikk beholde ånden, sjelen, Gud, englene, Jesus, Himmelen og så videre.
Jeg snakker om reformasjonen på 1500-tallet, opplysningstiden på 1700-tallet og senere den industrielle revolusjon, elektrisiteten, datateknologien ... alt det vi har bygd vår kultur rundt, på en slik måte at det går i dass – for å si det som det er.
Vi har en jord vi må redde snarest mulig. For å klare det, trengs det nye tanker, hvilket er det jeg jo driver med her. Mitt mål er å reversere det historiske skismaet hvor verden gikk fremover med stormskritt, mens ånden ble liggende igjen forlatt på bakrommet der hvor vi feirer jul en gang i året.
Det blir liksom litt feil, når ånden er vannet, badevannet – havet – som alt oppstår fra, gjennom idealistisk emergens.
Erfareren.
Det var der vi startet.
Vi har hittil sagt at det eneste som eksisterer, er en tilstand av væren. Om denne kan vi ikke si noe som helst. Det er umulig, for det ville kreve et blikk utenfra alt, et perspektiv som ikke finnes.
Denne tilstanden av væren er før alle perspektiv, det er det som evner å forestille seg og samtidig oppleve et perspektiv, altså se seg selv, ikke utenfra, men gjennom en indre speiling.
Dette er ren logikk, nødvendighet.
Du vil finne denne tenkemåten i filosofi og religion fordi det må være slik – sett fra vårt perspektiv inni forestillingen til Erfareren.
Ok, nå skal vi ikke ta en ny runde med grubling omkring dette ene. Men samtidig er dette ene alt, også deg og meg.
Vi er det ene vi også.
Det ene fremstår som mange.
At den ene, universelle Erfareren eksisterer, holder jeg som fundamentalt.
Vårt aksiom sier nemlig at alt må komme fra og være ett og det samme, og at dette ene må være mentalt, subjektivt, fordi det eneste vi opplever med sikkerhet, er vårt subjektive, mentale selv.
Det vi foreløpig ikke vet noe om, er hvordan den ene, store Erfareren kan opptre som milliarder av levende skapninger med hver sin opplevde private, separate opplevelse av eksistens.
Hvordan skjer denne utskillelsen av private subjekter fra den ene Erfareren?
Hva er disse subjektenes forhold til den universelle, ene Erfareren etter at de er skilt ut?
Hvordan skjer samspillet mellom de utskilte subjektene?
Dessuten, hva skjer etter at et subjekt opphører å eksistere, altså når en levende skapning dør?
Nå gjør vi altså et stort og brått sprang bort fra partikkelfysikk og kompleksitetsteori og over til det vi litt uærbødig kan kalle spekulasjon om ånd og sjel.
Dette er å hoppe fra det ene til det andre, tenker du kanskje.
Kanskje tror du at vi nå skal forlate det vitenskapelige og hengi oss til esoteriske og metafysiske mysterier.
Det er feil.
Vår verden er idealistisk.
Jeg må gjenta det nok en gang, for det er så lett å glemme.
Vi blir så oppslukt av alt som det mentale universet klarer å «materialisere», alle lovene, partiklene, kreftene, atomene, molekylene, kroppene våre, alt i naturen, alt levende.
Det er mengder av spektakulære fenomener.
Vi glemmer hvor det kom fra, at alt er en forestilling, noe tenkt, noe vi tror på, noe opplevd. Men alt det vi opplever er ingenting i seg selv.
Universet er en forestilling i et universelt subjekt, Erfareren.
Også du er en erfarer, for det var der vi, sammen med Descartes, begynte.
Vi beveger oss nå ikke bort fra det vitenskapelige, vi går mot kjernen, opphavet, den ontologiske sannheten om hva verden er i essens.
Det er den vi søker.
Vi har så langt studert hvordan bevissthet kan skape forestillingen om noe fysisk, og også de mentale lovene som kan forklare alle fenomener vi kjenner, som vi skal se demonstrert mot slutten av boken.
Nå spør vi hvordan den universelle Erfareren kan skape deg og alt annet levende, med en opplevd, privat, subjektiv «eksistens».
Hva er du?
I den tilsynelatende materielle, fysikalistiske hverdagen de fleste av oss går rundt i, er det vanskelig å ha kontakt med det dypeste i deg selv. Vi har oppmerksomheten rettet mot det som materialiserer seg foran øynene våre, det vi hører, kjenner mot huden, lukter, smaker og ikke minst tenker.
Vår erfaring av verden handler stort sett om det de fem sansene og tankene våre formidler.
For å forstå noe som helst av verden, er det avgjørende at vi forstår det subjektive. Da må vi på en eller annen måte snu oss mot vårt subjektive selv.
Har vi sanseapparat til å gjøre dette?
Finnes det flere enn de fem sansene?
Hvordan skal vi angripe det?
Nå er vi kommet til det punktet i denne fortellingen hvor vitenskapen ikke kan hjelpe oss videre i noen særlig grad. Litt forskning skal vi likevel klare å putte inn, og det finnes dessuten en rekke alternative betraktningsmåter.
Vi er slett ikke sjanseløse.
Vi skal angripe det på to måter, omtrent slik vi hittil har gått frem for å få frem en teori om emergens i fysikken og generelt, samt kompleksitetslovene.
Først vil jeg presentere det jeg mener er en rasjonell og logisk «løsning». Deretter vil jeg prøve å sannsynliggjøre at den er korrekt.
En hver som ønsker å utfordre resonnementet er, som når det gjelder alt annet i denne boken, mer enn velkommen til å gjøre det. Jeg håper alt det jeg skriver her, er starten på en stor og interessant diskusjon.
Vi trenger denne samtalen, alle sammen, både på privat og kollektivt nivå.
La oss ta en liten avstikker og si noen ord om viktigheten av det vi her driver med.
