Jeg går i fosterstilling. Gråter. Tåler ikke lyder, nyheter, folk. Ser andre ting. Det blir snart høst.
Jeg er en sommerfugl, men er nå blitt en puppe på ny. For å bli en enda finere sommerfugl?
Dette kapitlet, etter min mening, viser deg psykisk skade i flere former. Almas skade som jeg kjenner meg igjen i uten å vite hvorfor. Omgivelsene våre. Vi er nok mange som er skadet, på mange vis.
Igjen handler det om perspektiv. Denne reisen ned i melankoli, sorg og savn var en gjenoppliving av hjertet. Mitt ikke-fungerende hjerte. Slikt bringer inn ny kunnskap.
Samtidig fikk jeg en voldsom kraft til å gå videre, innover, nedover, oppover, utover – rett og slett ta et steg opp, utvide perspektivet ytterligere.
Fra dette perspektivet er resten av boken skrevet.
Vi er i april 2018. I dagene etter hjemkomsten fra Tyskland ble jeg grepet av melankoli.
Med ett var milliardprosjektet uinteressant. Det forsvant ut av tankene mine med et slag.
Jeg ble dirigert i en ny retning. Hele meg. Viljeløst. Utenfor min kontroll. Klar beskjed fra universet. Det hadde ligget latent i meg siden 1980-tallet. Det lå i meg fra fødselen av.
Det opplevde, metalliske lokket som den gang sperret hodet mitt inne i normalitet, var nå gått i oppløsning, hadde diffundert uten at jeg hadde merket det.
Jeg trodde alt var som før. Jeg tviholdt, uten å se det selv, på normaliteten av gammel vane.
Det er nettopp det «normalitet» er, at man tror alt er som det skal være. Dersom noe skjer som ikke passer helt inn, presser man det inn, eller neglisjerer det, eller bagatelliserer det.
Inn skal det, uansett.
Spis det livet byr deg!
Slik lever de fleste av oss, fra øyeblikk til øyeblikk. Vi mestrer. Vi benytter et spekter av mestringsteknikker.
Dersom det ikke nytter, er neste stadium å forsvare og fortrenge. Vi besitter alle et sett med raffinerte og nyttige forsvarsmekanismer, de som Freud beskrev første gang omkring 1894.
Om ingenting nytter, men virkeligheten står insisterende foran oss og krever at du ser den i hvitøyet, er siste utvei å flykte, kjempe imot eller gå i frys.
Da har du fortsatt ikke forholdt deg til realitetene i problemet du står overfor.
Du har ikke forstått hva som skjer og du har heller ikke klart å integrere det i normaliteten.
Da blir du syk.
Resultatet er et traume som altfor ofte resulterer i PTSD – posttraumatisk stresslidelse. Dersom du i fremtiden møter en situasjon som ligner, kan du bli trigget og oppleve traumet på nytt.
I mitt tilfelle ble jeg mest paralysert.
Jeg klarte ikke lenger å forholde meg til verden som før. Rollen min som «meg» fungerte ikke.
Jeg visste jo hele mitt liv at jeg nesten alltid er i rolle. Det oppdaget jeg som barn.
Da oppdaget jeg også min indre betrakter, mitt egentlige jeg som er den som spiller rollen, altså uten å tro på den. Men jeg hadde prøvd å leve livet slik det blir forventet.
Nå var det blitt umulig å lure seg selv lenger.
Fra en dag til en annen gav jeg opp. Jeg ble hypersensitiv, orket ikke et sekund med trivialiteter, ingenting overfladisk. I stedet dukket jeg ned i sorg og lengsel.
Dette skrev jeg til meg selv i disse dagene, jeg festet det til papiret mens det stod på:
Jeg har en åndelig side som ikke får sitt.
Jeg har en varhet som er sløvet.
Jeg har en vei å gå som jeg ikke har gått, men som jeg alltid har visst om.
Jeg har alltid visst at en dag vil jeg komme til å nærme meg denne kjernen.
Jeg har en hjerne som har jobbet på mange nivåer tiår i strekk og nå begynner å levere sammenhenger.
Det er en drivkraft, en nødvendighet. Jeg ligner det med en elv. Jeg kan høre den, ane den. Jeg må tilbake dit. Dykke ned i den, til bunnen, og faktisk enda mer: «Remove the water at the bottom of the ocean», for å sitere litt fra Talking Heads.
Det er nokså tilfeldige tekstlinjer, jeg oppdaget i forgårs at David Byrne setter ord på nøyaktig det jeg opplever. Han er samme ulla.
Denne forandringen har gjort meg sky. Jeg tåler ikke noe som forstyrrer. Jeg må ha ro til å ta inn det vage, tid til å sette sammen og bevege det skjøre.
Omtrent slik er det.
Det er mennesker fra mange, mange år tilbake som fyller tankene mine, fordi de en gang viste meg noe – noe som de har mer av enn jeg selv.
Det er en sorg fordi det som var, er tapt og en sorg fordi det ikke kan komme tilbake, man kanskje likevel kan.
Portugiserne har et ord for akkurat det siste: «
Saudade», som betegner «lengsel etter et sted, en tid eller person som man frykter skal være tapt for alltid».
Det uttales saodadsje.
Det oppleves som en sult etter kjærlighet, kan jeg fortelle.
Det er fantastisk å oppdage at mennesker i hundrevis av år har hatt så sterke og hyppige opplevelser av en så kompleks og subtil erfaring, at de har gitt det et eget ord.
Det finnes dokumentert allerede på 1200-tallet. I Brasil har saudade attpåtil fått sin egen dag, 30. januar.
Saudade anses som et grunnelement i den portugisiske folkesjelen og en sentral bestanddel i deres sentimentale musikkform, fadoen.
Lengsel. Tomrom. Sentimentalitet. Frykt for evig tap. Sorg. Glede over å føle sterkt.
Wikipedia forklare ordet nærmere:
Saudade ble en gang beskrevet som «kjærligheten som blir igjen» etter at noen er borte. Saudade er minnene om følelser, opplevelser, steder eller hendelser som en gang brakte spenning, lyst, velvære – som nå trigger sansene på nytt og får en til å leve igjen.
Det kan beskrives som en tomhet, som om noen (f.eks. barn, foreldre, søsken, besteforeldre, venner, kjærledyr) eller noe (f.eks. steder, ting man pleide å gjøre i barndommen, eller andre aktiviteter i fortiden) – skulle vært der i et bestemt øyeblikk, men mangler, og personen kjenner på dette fraværet.
Det frembringer triste og glade minner om hverandre, tristhet over savnet og glede over å engang å ha opplevd følelsen.
Ja, nettopp.
Ordet knyttes visstnok aller mest til Galicia, regionen helt nord og vest i Spania, hjørnet nord for Portugal, hvor de også har et enda sterkere ord, morriña, som er saudade i så kraftig form at det kan drepe et menneske.
Ordet er avledet av det latinske ordet for død, morte. Morriña bærer også i seg at det man lengter etter kan tenkes å komme tilbake. At muligheten finnes, gjør lengselen enda tyngre å bære.
Jeg lider av saudade. Jeg leker fryktløst med morriña.
Saudade «... makes one live again», skriver Wikipedia i sitatet ovenfor.
Saudade er det portugisiske ordet for å føle fullt, være fullt til stede i livet, leve fullt.
Sorgen og gleden eksisterer sammen i dette punktet.
Smerten er beviset på at jeg lever.
Jeg forstod at jeg var tilbake på den egentlige veien.
Jeg visste fra før at det en dag ville skje og jeg var klar. Jeg ville det og jeg var på et bunnpunkt. Jeg ville inn i smerten, for jeg innså at jeg ikke var levende, ikke egentlig.
Jeg våget aldri være meg selv.
Derfor skjedde det.
Det jeg nå lengtet så intenst etter, var det Alma hadde vist meg.
Jeg sendte henne først en tekstmelding på mobilen.
«Alma, har det gått 32 år? Ville du takke ja til en kopp kaffe, for gammelt vennskaps skyld?»
Jeg brukte den samme formuleringen som hun benyttet da hun ringte meg i 1992.
Hun svarte noen timer senere:
Hei. Ja tiden flyr! Holder til på en hytte på fjellet for tiden og skal være her på ubestemt tid. Dessuten har jeg sluttet helt å gå på utesteder. Jeg ønsker deg et godt liv videre ...
