3. Elektronikken og kirken
I dette kapitlet introduserer jeg hovedkonflikten mellom vitenskap og religion; de to temaene i livet mitt som har vært drivkraften til å oppdage ting; den tilsynelatende konflikten mellom ånd og materie, mystikk og rasjonale, Gud og fysikk.
Jeg har nær kontakt med begge disse sidene av tilværelsen.
Jeg «vet» noe om fysikk og jeg «vet» noe om det bakenfor. Jeg vet disse tingene fordi jeg alltid betrakter fra en uvanlig posisjon utenfor flokken. Jeg ser sammenhenger andre ofte ikke ser.
Når man er alene om å vite noe, må man selv gå til bunns i ting. Andre har lite å bidra med. Når en slik guttunge fordyper seg i elektronikk på den ene siden og møter kirkens dogmer på den andre – og i tillegg ser mønstre begge steder som andre ikke forstår, oppstår den en spenning med krefter i seg.
Jeg skal ikke fortelle hele livshistorien min, ta det med ro. Likevel må jeg ta med et par historier som er vesentlige for fortsettelsen.
Min oppvekst fant altså sted i Nord-Norge, på Lyngseidet – en liten bygd med ca. 700 mennesker et par timers kjøring nordøst for Tromsø. Vi snakker om et tettsted som ligger 600 kilometer nord for Polarsirkelen og kun 430 kilometer fra verdens nordligste by, Hammerfest.
Min mor tok med meg dit.
Lyngseidet fortjener en egen bok. Det er et svært vakkert sted, plassert på et smalt eide mellom to fjorder, midt inni Lyngsalpene hvor fjellene går fra sjøen og rett opp til nesten to tusen meters høyde.
Vi hadde hund, en surrete cocker, og jeg gikk nesten daglig med ham oppover disse liene mot Gajajenka (Den vakre sletta) og Goalsevarre (Kavringtinden, 1289 meter høy).
Det er samisk område.
På Gajajenka traff jeg innimellom både villrein og tamrein – og mengder med sau som hunden vår dessverre elsket å forstyrre.
Befolkningen levde tradisjonelt av fisk og poteter, kålrot, gulrot og reker. Fiskerbønder. Om høsten bugnet det av tyttebær, blåbær og multer.
Jeg tilhørte «søringene» som utgjorde halvparten av skolens lærere og halve kommuneadministrasjonen.
De var godt utdannet fra hovedstaden eller deromkring, og ble lokket nordover med skattelette og tilskudd fra staten. Slik måtte det gjøres for å trekke kvalifisert arbeidskraft til et sted hvor solen er fraværende flere måneder midt på vinteren og det er milevis til nærmeste kino.
Hver annen måned kom riktig nok bygdekinoen innom.
Se for deg at det sitter tjue nordlendinger i gymsalen og myser skeptisk mot rockemusikalen Jesus Christ Superstar. Jeg husker den opprørte stemningen da det var tid for bytte av filmrull. Jeg husker hvor jeg satt, menneskene rundt meg, maskinisten. Det er, nesten, som et fotografi inni meg.
Søringene ble godt tatt i mot av stedets to handelsfamilier som savnet den lille eimen av sivilisasjon de brakte med seg. Den ene familien drev fergene over fjordene, den andre eide butikker og land.
I tillegg til samene, bøndene, søringene og handelsfamiliene, fantes ytterligere en gruppe på Lyngseidet som satte sitt tydelige preg på det lille samfunnet: læstadianerne.
Dette er en pietistisk, luthersk vekkelsesbevegelse som ble startet i de samiske områdene på midten av 1800-tallet. Utgangspunktet var å stoppe det ødeleggende alkoholmisbruket blant samer, ikke ulikt situasjonen for de innfødte i Nord-Amerika da europeerne kom med sin whiskey.
De fikk satt en stopper for drikkingen. Og dessuten dansing, kortspill, grove vitser (som landsdelen er kjent for) og alt annet som måtte være gøy. Læstadianerne kan sammenlignes med amishene i Pennsylvania, USA, men de gav ikke avkall på alle nymotens ting, bare de fleste.
Når det gjaldt kampen mot alt syndig, derimot, må trolig amishene se seg slått.
I tillegg var statskirken til stede med presten Flokkmann, som var vel bevandret i samisk kultur og levnet, men som altså skulle forkynne den statlige versjonen av Guds ord.
Norge hadde inntil nylig statskirke. Det betød at også skolen var infiltrert av jødenes Messias, i mitt tilfelle representert ved klasseforstander Eriksen som var en troende mann, tidligere sjømann i utenriksfart.
I tredje klasse ble Eriksen min lærer. Han var en mann av orden og moral og ville at hver dag skulle begynne med at alle reiste seg og en av ungene resiterte Fadervår fra hukommelsen. Det gikk etter tur og startet ved den første pulten ved inngangsdøren.
Jeg satt på den siste raden, langs vinduet, nummer tre fra kateteret. Tenk at jeg husker dette så nøyaktig.
Så der stod jeg. Med Oslo-dialekt blant fremmede, ti år gammel med kompleks PTSD, og skulle lese Guds ord. Stakkars Eriksen.
Jeg kunne mitt Fadervår, men jeg ville ikke.
Jeg trodde ikke et sekund på ordene.
De fremstod for meg som en skjennepreken uten forutgående synd. En moralsk pekefinger rettet mot meg av noen som ville indoktrinere meg til et to tusen år gammelt regelverk som både var irrelevant, men også tuftet på et livssyn med synd, skam og fornedrelse av alt menneskelig.
Stikk motsatt av humanisme.
Stikk motsatt av det vitenskapen kunne fortelle om verden.
Stikk imot den radikale vinden som feide over verden, Lyngseidet inkludert.
På dette bittelille stedet i Nord-Troms fantes det på 1970-tallet lokallag for NKP, SF og AKP-ml. Lederne var alle lærere. Min mor var en kort stund leder for sosialistene i Sosialistisk Folkeparti.
Gud? Kirken? Læstadianernes ekstreme regler?
Ikke meg, nei. Jeg nektet å lese noe som helst høyt. Jeg trodde ikke på det. Jeg var imot moralismen og underkastelsen. Jeg hadde for lengst forstått at kirken er et samlingssted for sauer og ikke for enslige ulver.
Jeg følte meg misbrukt som menneske, fortsatt ti år gammel, ved å bøye meg for slik bruk av makt.
Gjett hva, Eriksen ble rød i ansiktet, svett, oppkavet og så seg rundt etter verdens største spanskrør som han gladelig hadde brukt om det ikke hadde fått ham avskjediget.
Det var en perfekt storm.
En trassig guttunge som stilte seg opp mot Gud og læreren. Jeg burde ha blitt sendt på gangen og fått med melding hjem. Jeg husker faktisk ikke om jeg slapp. Trolig.
Det var ikke trass.
Det var rasjonale, et begrunnet opprør. En kamp om verdier og retten til å være den jeg er.
Det var også noe mer.
Jeg forstod det nok ikke da, men ser det tydelig nå i ettertid.
Jeg visste at å fremstille Jesus og Gud og alt det metafysiske på denne regelbundne, strenge, skyldbelagte måten – var feil.
Jeg visste noe annet.
Jeg hadde det i meg.
Intuitiv kunnskap, absolutt og udiskutabel. Større enn ord. Større enn verden. Noe ganske annet enn det trange universet som klasserommet knuget.
Jeg forstod det ikke der og da, men jeg ble vàr dybden i problemet da Jesus Christ Superstar kort tid senere sprengte seg vei gjennom sensur og tv-debatter.
Kinohistorien om JC var sannere enn både den pietistiske og statlige fremstillingen av religion jeg hadde møtt så langt. Rockemusikalen gir en hverdagslig, politisk, realistisk fremstilling av hendelsene i Galilea.
Kritikerne mente at det religiøse var fraværende i filmen. Jesus ble fremstilt som en langhåret, kul og vakker hippie som dessuten sang bra. Det var damer, naken hud, utskeielser, hissige konflikter.
Jeg skal garantere at ingen læstadianer så den.
Men hos meg ringte det noen bjeller. Jeg så en guru som ble støtt ut av samfunnet, mistrodd av sine disipler, drept av sine egne. Jeg så en person i opposisjon som gikk igjennom en nødvendig prosess med uendelig dybde og betydning.
Etter min mening er denne filmen sannere og sterkere enn noen annen fremstilling av Jesus og kristendommen, kirkens versjon i særdeleshet. Organisasjonen kirken. Den menneskeskapte kirken.
Riv Guds hus og sett prestene fri!
Jeg fikk tak i dobbeltalbumet med musikken og det ble spilt til rillene i vinylen nærmest var høvlet vekk. Men neida, langt ifra! Jeg ble ikke omvendt eller vekket eller noe som helst. Jeg kom fra en slekt hvor vitenskapen, rasjonalen rådet.
Jeg ble likevel dypt fascinert og tillot «noe» å slå seg ned i meg.
