I dette kapitlet forteller jeg litt mer om mitt skeive, avvikende syn på meg selv og livet rundt meg. Jeg forklarer hvordan «avviket» forsterkes og fester seg gjennom barneårene.
Men allerede nå skal vi også igang med å snakke om det store, det bakenfor, det egentlige, sanne, hele, ene som vi er en bitteliten del av.
Hvordan kan vi vite noe som helst om det vi ikke vet noe om? Hvordan skal fisken kunne oppdage vannet? Ett svar er intuisjon, som jeg forklarer i kapitlet.
Ensomhet kommer ikke fra å ikke ha folk rundt seg, men fra å ikke kunne kommunisere til andre det som er viktig for en selv – eller fra å betrakte verden på en måte som for andre er utålelig.
Carl Gustav JungJeg var nok et «pinnebarn».
Tannlegen min satte dette stempelet på meg. Hun er et sosialt kraftsenter som bruker halve tiden til å bore i folk, ikke i tennene, men i tankene deres.
Hun er rundt femti og har flere barn, gutter. Gjennom oppveksten deres har hun vært høyst til stede i alle miljøene hvor de ferdes; på skolen, fotballen … det fikk henne til å oppdage pinnebarna.
De som ikke søkte mot gjengene av mobbende og flørtende unger. De som ikke ble med på fotball, dans eller andre aktiviteter. De som satte seg ned, hvor som helst, og lekte med hva som helst – pinner, om det skulle være eneste mulighet.
Det høres litt trist ut, gjør det ikke?
For meg var det ikke det. For meg har det alltid vært et fristed å kunne dukke ned i noe, gruble, oppdage. Jeg slapp unna de umulige relasjonene til andre mennesker og jeg skapte meg min egen, fantastiske verden.
Det ble bifalt av de rundt meg. Det ble forsterket, av en helt bestemt grunn.
Morfaren, min, Christen Finbak, døde i 1954, sju år før min fødsel. Han kom fra en gammel gård i en dal midt i Nordland, men klarte å bli professor i teoretisk kjemi.
Det var en klassereise.
Talentet hans ble oppdaget tidlig og han ble sendt til Trondheim for å gå på gymnas, finansiert av en onkel. Senere tok han doktorgraden på en avhandling om «Rotasjon av molekyler i krystallgitre».
Det var store greier. En doktorgrad hang høyt i de dager.
Fokuset for hans vitenskapelige arbeid var altså krystaller, som var mye studert på den tiden, 1930-tallet. Den ennå unge kvantemekanikken hadde postulert en rekke teorier om hvordan atomer og molekyler er bygd opp og fungerer.
I Oslo fulgte man intenst med på hva som skjedde på universitetene i København, Tyskland og USA. De fulgte med på Bohr, Heisenberg, Schrödinger, Einstein og mange andre. Trolig hadde de vitenskapelig kontakt med flere av dem, uten at jeg har undersøkt dette.
For å studere krystaller, var metoden å skyte elektroner mot stoffet man vil studere og se på lysspekteret som blir dannet i kollisjonene.
Et krystall er en stabil struktur av molekyler. Molekylene igjen er dannet ved at atomer kobles til hverandre gjennom såkalte valensbindinger. Dette betyr at de ytterste elektronene i et atom deles med et annet atom, de har det felles, det tilhører begge. Også molekylene bindes til hverandre med valensbindinger.
Slik lød teorien på den tiden, og mye av den er gyldig fortsatt.
Bestefaren min var også en usedvanlig nevenyttig og kreativ mann, han lagde blant annet de vakreste ting i utskåret tre. Så på universitetet fikk han ansvaret for å utvikle et apparat for elektrondiffraksjon, «Oslo-apparatet» (Oslo-gogni), en kanon for å skyte ut elektroner og studere resultatet.
Det ble opprettet en forskergruppe under ledelse av Odd Hassel, som i 1969 fikk Nobelprisen i kjemi for funnene som kom ut av dette arbeidet.
Professor Hassel og min bestefar reiste til Caltech i Pasadena, Los Angeles, i 1939 for å besøke Linus Pauling, som var en av verdens fremste autoriteter på området valensbindinger – og også en av få som er blitt tildelt to Nobel-priser – i kjemi og dessuten fredsprisen for sitt arbeid mot atomvåpen.
På den lange turen som gikk først med skip til New York, videre gjennom Panama-kanalen og så opp til California, skrev han jevnlig brev til min mormor, hun jeg bodde hos de to første leveårene mine. Brevene stråler.
Jeg skal ikke prøve å beskrive det vitenskapelige arbeidet ytterligere, men heller låne ord fra en senere professor ved kjemisk institutt i Oslo, Kari Kveseth, som skriver:
The story is rather unique. It is about how a small university at Europe’s periphery in the late 1930s was able to establish a world-leading research group.
Hvorfor nevner jeg alt dette?
Jo, fordi dette var fortellingen som definerte familien og ånden jeg vokste opp i. Min bestemor var en typisk husmor, kom fra en familie på Værøy i Lofoten som drev med tørrfisk, men vanket blant professorer og forskere.
Jeg husker at vi besøkte nobelprisvinneren Hassel privat.
Den tredje professoren i Hassels gruppe, Otto Bastiansen, ble rektor ved universitetet i Oslo tidlig på 1970-tallet. Da jeg var guttunge, besøkte vi ham også. Han tok meg med i bilen sin og kjørte ut til flyplassen på Fornebu for å titte på de store maskinene som kom brølende i lav høyde inn over bilveien ved enden av rullebanen.
Var Bastiansen også et pinnebarn? Han forstod i det minste straks hva jeg kunne tenkes å være interessert i.
Jeg møtte aldri min morfar, kjemiprofessoren. Jeg visste ikke som barn hva rotasjon av molekyler i krystaller innebar. Først nylig forstod jeg at det han jobbet med, i realiteten var kvantemekanikk.
Det vesentlige for meg var at nerding var lov.
De voksne skottet bort på meg og tenkte nok at, ja ja – her kommer det en til av samme typen.
Det var lov å være grublende, nedgravd i noe sært, analytisk. Det ble oppmuntret i familien og på skolen.
Hva mer?
Hvordan er livet til et skadet barn som meg?
Ta femti personer og still dem foran et kamera. Bakerst, ut mot kanten eller i et hjørne, vil du finne en eller to personer, men ikke ved siden av hverandre, som står og ser intenst mot fotografen, med litt større avstand til alle rundt seg enn det de fleste andre har.
Jo, de smiler kanskje når bildet tas, men det er ikke et hjertelig smil. De er ikke i det, det ligger utenpå ansiktet.
Straks bildet er tatt, blir de enten stående igjen i bakgrunnen mens alle andre trekker utover og begynner å småsnakke, kommer med forløsende kommentarer, slår gjerne en vits som får alle til å le. Det dannes små grupper.
Eller så går de frem og rundt til fotografens posisjon. Ser hvordan scenen tar seg ut fra denne vinkelen, som for å beregne hvordan bildet kan ha blitt.
Sist jeg var i en slik situasjon, da min far fylte 80 år og ble feiret på et vertshus et stykke utenfor Lübeck nord i Tyskland, gjorde jeg nettopp slik som beskrevet.
Men jeg gjorde en ting til.
Jeg hadde med mitt eget bittelille videokamera.
Både før og etter at bildet ble tatt, gikk jeg fritt rundt og filmet gjestene som strevde med å innta sine posisjoner, slik Fellini, i filmen Satyricon, lar kameraet gli langsomt rundt blant deltakerne i et romersk etegilde, mens buken på helstekte griser og okser hogges opp og det velter ut fettglinsende pølser og gjestene dynkes i rødvin innvendig og utvendig.
De titter spørrende, likegyldig undrende opp i kameraet, en maskin brakt inn i situasjonen fra en tid to tusen år inn i fremtiden. De ser som nysgjerrige, kanskje litt usikre dyr inn i linsen og forstår ikke at de blir filmet og analysert.
De har ingen begreper om hva som foregår.
Jeg er fotografen som står bak fotografen. Jeg er den som ser de som tror de ser.
Slik fungerer min årvåkenhet, mitt behov for kontroll.
Det er en eller to av oss blant hundre, maksimum.
Vi sliter med å forklare oss til andre. Vi har noen evner som andre ikke forstår. De kommer fra disse erfaringene med intense studier av alt smått og stort og rart.
Det er ingenting mystisk med dette, men vi har tilgang til en stor og dyp verden.
Hva består innsikten i? Dette dypet?
For å besvare, må du forstå hva vi driver med mens vi «nerder», mens vi flytter på pinner og klosser. Omdirigerer vann. Bygger med sand. Studerer maur. Mennesker på en fotoseanse. Sosiale situasjoner. Sluker tjue bind med verdenshistorie. Koser oss med Frank Zappas gitarsoloer. Studerer på nettet hvilke ulike utgaver som finnes av en bestemt flymodell.
Vi studerer hva det skulle være. Alt er av interesse.
Fellesnevneren er mønstergjenkjenning.
Vi leter etter mønstre i alt. Vi finner dem overalt. Vi gjør det for å forstå, lære, men grunnleggende sett for å sikre oss. Når det lykkes, gir det stor tilfredsstillelse.
Når vi ser at prinsipper fra ett felt også er relevante for et annet, blir tilfredsstillelsen enda større. Vi observerer, tester, analyserer og kobler sammen.
Alltid.
Du vil trolig bli slått av undring når vi klinker til med våre «sannheter». Kanskje blir du skremt.
Du vil kunne oppfatte meg som farlig og i hvert fall som ekstremt arrogant og elitistisk. Det er ikke til å unngå når jeg skiller meg ut og du føler deg utrygg, fordi du ikke forstår hvor jeg henter det fra.
Jeg forstod tidlig at jeg ikke var helt som andre. De var interessert i jenter/gutter, fotball, mobbing, maktkamp, nasking. De målte seg opp mot hverandre. Lette etter flokken sin. Fant posisjonen i flokken. Kjempet for den. Prøvde å øke egen status, gjøre seg populær, attraktiv, beundret.
Slik er vi mennesker.
Vi definerer oss gjennom andre. Alt handler om relasjoner. Vi søker anerkjennelse. Uten den er vi svake, usikre på vår egen kjerne og verdi. Slik er vi når vi ser utover, måler oss mot de som er rundt oss.
Vi som er orientert innover, har et fluktsted. Vi observerer samspillet mennesker imellom. Vi ser at alle bærer masker. Vi ser at de kjemper for seg og sitt. Også når vi er vennlige, kjærlige, elskelige – så ligger det ofte egoistiske motiver bak.
Vi ser det umiddelbart, vi ser at det bygger seg opp. Vi observerer at folk velger fakter og ord, retter blikk og oppmerksomhet mot det som gavner dem selv. Livet er en kontinuerlig kamp, ofte med et smil. Ikledd sportsklær eller brudekjole. En konkurranse i å være kul, tøff, smart, vakker, rik, uberørt, beundret, sexy.
Alle driver med dette. Vi vet, som har blikket rettet innover, for vi oppdaget det i ung alder og kunne ikke senere glemme denne kunnskapen.
Det er slitsomt.
Det er slitsomt å se så mye. Å ikke kunne fortrenge. Det er desillusjonerende.
Men det gir også stor glede, for vi betrakter folk når de ikke vet at de blir betraktet og da er de noen ganger søte, forvirret, nakne.
Flertallet av mennesker gjennomfører ikke en indre, bevisst, dybdeanalyse for hvert møte, hver samtale, hvert blikk. De har brukt livet på å lære seg spillet. Overflatespillet. Normalitetsspillet. Samspillet.
De trives med det. De trives med andre mennesker, koser seg i samtaler, kjenner responsen fra andre og føler seg nær. De oppfører seg som sauer, og det er helt alright.
