11.2 Dance on the graves

Translate to English »

11.2.0-1  Jeg passerte en dag over Vår Frelsers gravlund midt i Oslo sentrum og så alle gravstøttene. De stikker opp av bakken som synlige bevis på at det en gang fantes en kropp med et navn og et liv.

11.2.0-2  Bare steinene står igjen. Kroppene er råtnet. De var uansett bare en konstruksjon i tankene, som steinene også er det. Sjelene er her fortsatt. De vandrer rundt og titter på gravstøtter på gravlunder. Kanskje er en av disse min egen gravstøtte. Kanskje ligger jeg her i flere utgaver.

11.2.0-3  Med ett var ikke gravlunden trist lenger, slett ikke sørgelig. Den er en feiring, et uttrykk for glede over levd liv som fortsatt lever og alltid vil leve. Gravlunden slår Vigelandsparken ned i støvlene, for her representerer steinene og korsene ekte mennesker som er i live og kan betrakte seg selv i en forgangen tid, som om det var kunst.

11.2.0-4  Flytt menneskestatuene i Vigelandsparken ned hit. Plasser dem over gravene! La kunstnerne gå amok på gravlunden og bruk dem som arena for fest og feiring! Slik skal vårt forhold til døden være, for den er en illusjon. Vi lever evig.